PAPPAS DRØM: Hvem bestemmer hva ungene skal gjøre i norsk barnefotball? De få som skal bli toppspillere eller de mange som sbare vil leke. FOTO: AFP PHOTO / Cesar Manso.
PAPPAS DRØM: Hvem bestemmer hva ungene skal gjøre i norsk barnefotball? De få som skal bli toppspillere eller de mange som sbare vil leke. FOTO: AFP PHOTO / Cesar Manso.Vis mer

Ikke gjør som pappa'n din sier

Når det å trene 2 promille av barneflokken feil blir viktigere enn å la 99,8 prosent leke riktig, får norsk fotball trøbbel.

Kommentar

SKAL du sjekke kvaliteten på norsk fotball, kan du denne uka velge mellom å ta en tur til Norway Cup i Oslo eller slå opp på rankinglistene til det internasjonale fotballforbundet (FIFA). Gjør du begge deler samtidig, risikerer du å miste fokus. Det er faktisk ganske smittsomt. Sist gang dette rammet nasjonalt var for snart to år siden da A-landslaget for gutta startet EM-kvaliken uten ett eneste skudd på mål, og alt visstnok var feil med hvordan vi organiserte fotballen vår.

Til vanlig er slike smittsomme øyesykdommer vanligst hos sau. Den heter chlamydial keratoconjunctivitis, men her skal du ikke tenke hverken på navn eller rettskrivning. Bare at sauer helst går i flokk. Akkurat som de pappaene som i harme vender seg mot norske barneidrettsregler som stopper både topping, tabeller og all pappahygge langs sidelinja når ungene leker fotball iført klubbdrakt.

FOR la oss være ærlige; det er pappaene dette gjelder. Etter 45 år som trener på denne sidelinja, har jeg fortsatt til gode å bli oppringt på sein kveldstid av en mamma som synes sønnen sin har for dårlige medspillere. Derimot har jeg tidvis måttet passe meg rundt trenerbenken for ikke å kollidere med pappaer som tror det er inspirerende for poden at far løper ved siden av gjennom hele kampen. Og så har jeg lært at omgangssyke i fotball mangler en «s», og er noe som gjerne rammer 13, 14 år gamle gutter som akutt magevondt. Det skjer i pausen når pappa går igjennom feilene fra den første omgangen, og ungen plutselig ikke orker å spille mer. For der sauer som kjent er alrighte dyr, gjelder det samme dessverre ikke alle fra arten «fotballpappa».

DET kan hende at du finner en og annen av disse også på Ekebergsletta, men der ser du mest gleden over å leke sammen. Det er den fremste kvaliteten i norsk fotball; at det altså er plass til alle. Den eksplosive framgangen i barnefotballen har gjort at det på flere skoler er tilnærmet kollektiv innmelding i den lokale fotballklubben. Da blir styrken i den sosiale integreringen totalt overordnet den rent sportslige verdien. Likevel er norsk barnefotball blitt såpass faglig bra at internasjonale ekspertkommisjoner kommer for å sjekke hva vi egentlig gjør så riktig med denne sporten her hos oss.

SELV blir vi bedt om å reise til Island for å lære fotball, og da er vi over til FIFAs rankinglister. Der er islendingene på en mer enn imponerende 22.plass blant gutta, og en sterk 16.plass hos jentene. Norge er nummer 49 og 11 blant verdens drøyt to hundre fotballnasjoner. Ganske ok også resultatmessig om disse prestasjonene blir sett utenfra, men altså ikke så sterke blant gutta som islendingene.

Likevel er det ikke nødvendigvis Island vi skal hente kunnskap fra for å bli enda bedre. Internasjonal fotball vokser nå raskest blant jentene. Den rankinglista toppes som vanlig av USA. Da er det greit å minne om at begrepet «fotballmamma» for en del år siden ble et godord i amerikansk nasjonal politikk. Det knyttet seg til engasjerte mødre på sidelinja; ivrig opptatt av å følge opp ungene sine i fritida gjennom en ny europeisk sport som de voksne egentlig ikke kunne så mye om. Poenget var imidlertid ikke sportslig innsikt, men sosial omtanke. Målet for mødrene var å være med barna slik at de sammen kunne skape lokalsamfunn som det var bra å vokse opp i.

Sånn fungerer det frivillige arbeidet rundt norske idrettsklubber også. I hvert fall for de foreldrene som ser at idrett på alle måter blir best når den spiller på sosial enhet.

NOEN fotballpappaer forstår ikke den sammenhengen. Mens de lokale klubbmiljøene for noen tiår siden fungerte som stabile sosiale rammer for ungene nesten helt gjennom tenåra, forandret strømmen av norske proffer til utlandet på 1990-tallet rammene for barneoppdragelsen i sporten. Selve klubbfellesskapet mistet verdi. Mer og mer ble det snakk om rettighetene til akkurat min unge; da helst gutt. Derfor blir de såkalt «mest talentfulle» smårollingene nå kjørt fra lag til lag på leting etter det som passer den enkelte. Akkurat som om det er mulig å forutse det egentlige fotballtalentet til en pjokk på 11, 12 år.

Det er helst pappa som sitter bak rattet, men han kjører en blindvei. Det er ikke den korte kamp - eller treningstida i klubbtrøya som former de kommende toppspillerne. Den sportslige utviklingen skjer slik den alltid har skjedd; i den mange timer lange leken med en ball og et par andre like ivrige unger. Dag ut og dag inn, i all slags vær, måned etter måned, år etter år. De få ukentlige timene sammen i klubben gjelder de sosiale rammene; den felles gleden, inspirasjonen, tilhørigheten og tryggheten. Det er derfor debatten om barnefotballen omfatter mye mer enn den noe tragikomiske, lett heseblesende jakten på å optimalisere den sportslige fotballutviklingen hos de få. Den gjelder oss alle som fellesskap.

FOR av de mer enn 22 000 fotballspillende guttene og jentene i hvert kull mellom 6 og 12 år, ender bare en par promille i toppfotballen. Eller for den saks skyld på det norske landslaget.

Det er da det gjelder å ikke gjøre som pappaen din sier, men bare å ha det gøy.

FOTNOTE: Esten O. Sæther er landslagstrener i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet

Lik Dagbladet Meninger på Facebook