Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ikke glem de palestinske flyktningene!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MENS BONDEVIK

får besøk av Sharon i hjembyen sin, sitter fire millioner palestinske flyktninger fastlåst i den samme håpløse situasjonen som for 55 år siden. Dette er selve kjernen i konflikten og den sentrale grunnen til at alle fredsforhandlinger hittil har brutt sammen. Likevel mangler Bondevik-regjeringen fullstendig en klar holdning til flyktningspørsmålet. Tidligere statsminister Kåre Willoch formulerer det slik: «Det er naivt å tro at man kan få en varig fred i Midtøsten uten at de mange millioner ofre for den etniske utrensning av arabere fra Israel får en ordning som kan eliminere deres berettigede bitterhet.» Behovet for oppreisning understrekes av en fersk undersøkelse blant de palestinske flyktningene. Denne viser at mens så godt som alle krever at Israel skal anerkjenne deres rett til retur, er bare et fåtall interessert i å bosette seg i Israel. De aller fleste ønsker enten å bli i eksillandet eller flytte til et selvstendig Palestina, samtidig som de mottar økonomisk kompensasjon. Dette understreker hvor viktig det er at flyktningspørsmålet kommer på dagsorden og at det faktisk er mulig å løse problemet.

VERDENSSAMFUNNET

har sviktet de palestinske flyktningene. Humanitær bistand får flyktningene fortsatt. Retten til en varig løsning derimot, nektes dem med verden som passiv tilskuer. Israel nekter enhver tilbakevending, og de arabiske nabostatene, med Jordan som et unntak, nekter flyktningene retten til integrering. Osloavtalen hensatte flyktningspørsmålet til sluttforhandlingene, Bush-administrasjonens veikart gjør nøyaktig det samme. Flyktningenes rettighetene gjøres til gjenstand for politiske forhandlinger om fred. Til tross for at de palestinske flyktningene står i en juridisk særstilling - de er ekskludert fra Flyktningkonvensjonen fordi de ble tvunget på flukt før denne ble skrevet - er deres rettigheter nedfelt i en rekke internasjonale instrumenter. Menneskerettighetserklæringen slår fast at alle har rett til å bevege seg fritt og til å velge oppholdssted innenfor en stats grenser, samt at enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land og til å vende tilbake til sitt eget land. Det kanskje viktigste rettslige dokumentet for de palestinske flyktningene er FNs Generalforsamlings resolusjon 194 fra 11. desember 1948. Denne resolusjonen slår fast at alle de palestinske flyktningene som ønsker å vende tilbake til sine hjem, må tillates dette så snart som mulig. I tillegg sier den at de som velger å ikke vende tilbake, skal motta økonomisk kompensasjon. Resolusjonen har blitt vedtatt i FNs generalforsamling mer enn 100 ganger siden 1948 og kan dermed tolkes som en del av internasjonal sedvanerett.

BÅDE NORGE,

USA og de fleste aktørene i Midtøsten viser en uakseptabel dobbeltmoral når de ser bort fra flyktningenes åpenbare rettigheter. Hvorfor la både Europa, USA og NATO så mye prestisje i minoritetsretur på Balkan? Hvorfor gikk NATO så langt som til et militært angrep mot Jugoslavia for å stanse fordrivelsen av kosovoalbanere fra Kosovo og sikre flyktningenes rett til retur? Hvorfor var det aldri tvil om at halvannen million hutuer skulle vende hjem til en svært spent etnisk konflikt i Rwanda like etter et av historiens blodigste folkemord? Norges rolle i Midtøsten har slett ikke brakt flyktningproblemet noe nærmere en løsning - kanskje snarere tvert imot. Norge visste hvor vanskelig flyktningspørsmålet var, ettersom verken USA eller Europa var villige til å legge press på Israel, og skjøv dette helt i bakgrunnen i frykt for at fredsforhandlingene ville bryte sammen. I stedet ble flyktningenes rettigheter brukt som forhandlingskort: Israel skulle trekke seg ut av de okkuperte områdene og godta opprettelsen av en palestinsk stat dersom de palestinske flyktingene sa fra seg retten til å vende tilbake til sine hjemsteder.

BONDEVIK-REGJERINGEN

følger den samme linjen. I det norske posisjonsdokumentet til FNs generalforsamling høsten 2002 er det palestinske flyktningproblemet redusert til et humanitært anliggende, og i utenriksminister Jan Petersens redegjørelse for Stortinget 13. februar i år ble ikke de palestinske flyktningene nevnt med ett ord. I tillegg har Norge sluttet å stemme for FN-resolusjon 194 som stadfester flyktningenes rett til retur. Hva mener Regjeringen med dette? Har Regjeringen noen tanker om hvordan man skal løse flyktningproblemet? Flyktningerådet ber statsminister Bondevik om å bruke all sin makt til å sette de palestinske flyktningene på dagsorden. Vi mener det er urealistisk å tro på en fredelig utvikling i Midtøsten uten at flyktningproblemet løses i tråd med internasjonal rett. Det betyr at alle palestinske flyktninger må få velge om de ønsker å vende hjem eller motta økonomisk erstatning. Dersom de ønsker å bli i eksillandene, må det internasjonale samfunnet legge press på disse landene slik at de innfrir flyktningenes grunnleggende menneskerettigheter.