Ikke glem Liberia

SOMMEREN 2003

var verdens oppmerksomhet rettet mot borgerkrigen i Liberia. Daglig var det reportasjer i norske medier fra kaotiske gatekamper i landets hovedstad Monrovia. Liberias historie og politikk ble analysert, og de få i Norge som hadde arbeidet med landet var plutselig etterspurt i aviser, radio og TV. Dette var situasjonen frem til den daværende presidenten Charles Taylor dro i eksil til Nigeria den 11. august i fjor. Da forsvant all oppmerksomhet. Dette betyr ikke at krisen dermed var over. Utfordringene er fortsatt enorme, og hvis ikke man nå lykkes i og bringe fred, forsoning og utvikling til landet er vi redd Liberia ender opp som et nytt «Somalia».

Det er i dag relativt fredelig i Monrovia, men inne i landet fortsetter kampene. Det er et sted mellom 30 000 og 40 000 militssoldater i landet, og nesten ingen våpen er samlet inn. 200 000 intern fordrevene lever i leire rundt Monrovia. Et tilsvarende antall er flyktninger i eget land, men ikke registrert av FN. Et ukjent antall liberiere lever også som flyktninger i naboland. Alle disse må reintegreres. Spørsmålet er hvordan man skal klare dette når nesten all infrastruktur er brutt sammen og ingen prosess for å demilitarisere landet er kommet i gang.

DEN 19. SEPTEMBER

2003 vedtok FN å sende en fredsstyrke på 15 000 soldater til Liberia. Deres hovedoppgave er å avvæpne militsene. Dette er vanskelig og blir ikke lettere av at mange land ikke vil sende tropper til Liberia. Sverige har svart på utfordringen fra FN og sender en kontingent, men dessverre velger stadig fler land å gjøre som Norge, nemlig å si nei til FN. Resultatet er at FN fortsatt mangler 7000 soldater før målet om 15 000 er nådd. Store deler av landet er derfor fortsatt under militsenes kontroll. Demilitariseringsprosessen er heller ikke kommet i gang. Den skulle ha startet rett før jul, men FN fikk ikke dette til. Resultatet var tre dager med kaos og flere drepte i Monrovia. Militssoldatene ble rasende når FN ikke var i stand til å oppfylle løftet om å gi dem 300 dollar hvis de leverte inn våpenet sitt. Prosessen skulle starte igjen den 20. januar, blant annet i den ene militsens hovedkvarter i Tubmanburg. Da vi besøkte Tubmanburg for en uke siden, hadde imidlertid FN ennå ikke begynt arbeidet med å etablere en leir og en infrastruktur for soldatene som skulle samles der. Vi snakket med en rekke soldater i dette området som hevdet at den 20. januar var de blitt betaling for avvæpning av FN. Hvis denne ikke kom, ville de gjøre opprør. Dette er den andre gangen i løpet av kort tid at FN har skapt forventninger som siden brytes. Dette svekker tilliten til FN som en seriøs aktør i den liberiske fredsprosessen. Vi vet at det er gjort forsøk på å få FNs øverste leder i Liberia, Jacques Klein til å ta denne problemstillingen på alvor, men så langt har dette vært fånyttes. Hovedproblemet er at planene lages av folk som enten sitter i den lille FN-dominerte delen av Monrovia eller i New York. De har liten eller ingen følelse med hva som skjer utenfor deres egen snevre omgangskrets. Hvis det internasjonale samfunns fokus på Liberia hadde vært større er det mulig at man kunne forhindret en gjentakelse av slike feil.

EN AV ÅRSAKENE

til at denne typen feil gjøres er at de som er satt til å lede denne operasjonen ikke fullt ut forstår hva borgerkrigen i Liberia dreier seg om. For beslutningstakere som Jacques Klein er Liberia et eksempel på en afrikansk ressurskrig hvor «grådige» banditter slåss om å plyndre sivilbefolkning og naturressurser. Det er ingen tvil om at alle grupper som har deltatt i borgerkrigen har plyndret, drept og voldtatt, men den liberiske konflikten er først og fremst et resultat av at Liberia er et land uten politiske institusjoner og infrastruktur. Hvis det internasjonale samfunn skal hjelpe Liberia på fote igjen, så må man også ta fatt på oppgaven med å lime sammen det liberiske samfunnet.

Grunnlaget må legges for etableringen av reelle politiske institusjoner, det være seg både partier og annen type institusjonelle struktur. Dette må skje på bakgrunn av konsensus mellom de 16 folkegruppene som til sammen utgjør den liberiske befolkningen; om hva det vil si og være liberier, hvordan den allmenne tilstanden er for denne befolkningen og hvilke sett av rettigheter og plikter man har som liberier. Dette fordrer kunnskap om Liberia. Flere aktører innser nå at den samlede kunnskap om levekår i Liberia er veldig lav. Det er åpenbart at nesten 14 år med krig har påført befolkningen store lidelser, men samtidig er organisasjoner som Oxfam overrasket over at man finner så få tilfeller av akutt feilernæring i landet. Befolkningen har utviklet gode overlevelsesstrategier. Deler av av den har vendt tilbake til en type «jeger og sanker» kultur, mens for andre er det handel i den uformelle sektor som har vært avgjørende.

HVIS MAN SKAL FÅ

avvæpnet militsene så må man også ha kunnskap om soldatene deres. De utgjør en mindre ensartet gruppe enn mange tror. Flere har familie (kone, barn, foreldre) som de forsørger og en av deres viktigste bekymringer er hvordan de skal klare å forsørge disse uten å benytte seg av sine våpen for å ta mat fra sivilbefolkningen. Mange av soldatene sier de ønsker utdanning, men ser ikke hvordan dette kan kombineres med deres plikter som forsørgere. Hvis ikke denne gruppens problemer tas på alvor vil krigen fort kunne blusse opp igjen. Mange av dem føler seg allerede forrådt både av egne ledere som nå sitter med gode jobber i Monrovia (som følge av fredsprosessen) og av FN og det internasjonale samfunn som de føler overser dem og deres behov. Slik vi ser det må man både av pragmatiske, men også av humanitære årsaker, ta denne gruppens behov på alvor. FNs ledelse i Liberia bør slutte å se på denne gruppen som banditter og heller fokusere på at også de er offere i denne krigen. Mange av dem bærer på dype traumer og psykiske skader som må behandles før de kan reintegreres i samfunnet.

LIBERIA BLE ALDRI

kolonialisert, men landet ble aldri heller en reell nasjonalstat. I store deler av sin eksistens var Liberia en settler-stat og en svart «apartheidstat». Et vindu er nå åpnet for en ny fremtid for Liberia, men dette er kanskje også Liberias siste sjanse. Derfor må ikke det internasjonale samfunnet glemme Liberia. Ingen er tjent med et nytt «Somalia» i Afrika. Det gjelder ikke bare de som bor i Vest-Afrika, men også oss her i Norge.