TRAKK PARALLELLER: At Jonas Gahr Støre trakk paralleller mellom medienes håndtering av Tore Tønne medieomtalen av Trond Giske under en debatt i regi av Oslo Redaktørforening og Oslo Journalistklubb 31. januar, fikk Reidun Kjelling Nybø til å lese rapporten «3 uker i desember». Fra venstre leder for Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre, politisk redaktør i DN Kjetil Bragli Alstadheim, og sjefredaktør i VG Gard Steiro. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
TRAKK PARALLELLER: At Jonas Gahr Støre trakk paralleller mellom medienes håndtering av Tore Tønne medieomtalen av Trond Giske under en debatt i regi av Oslo Redaktørforening og Oslo Journalistklubb 31. januar, fikk Reidun Kjelling Nybø til å lese rapporten «3 uker i desember». Fra venstre leder for Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre, politisk redaktør i DN Kjetil Bragli Alstadheim, og sjefredaktør i VG Gard Steiro. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Presseetikk:

Ikke glem Tønne

Tønne-saken bør aldri glemmes, men den bør heller ikke misbrukes for å gjøre journalistikken mer dempet og tannløs.

Meninger

Den såkalte Tønne-saken er blitt et referansepunkt for hva som kan skje når det samlede medietrykket blir for stort. Norske redaktører og journalister har lært. Men fortsatt er det mye å reflektere over i den 15 år gamle saken – både i og utenfor redaksjonene.

Etter at Jonas Gahr Støre trakk paralleller mellom medienes håndtering av Tore Tønne medieomtalen av Trond Giske under en debatt i regi av Oslo Redaktørforening og Oslo Journalistklubb 31. januar, satte jeg meg ned og leste rapporten «3 uker i desember». Den drøyt 100 sider lange rapporten fra 2003 er en kritisk gjennomgang av medienes rolle i det som for alltid vil gå under betegnelsen Tønne-saken – selv om utvalget advarte mot nettopp denne typen karakteristikker.

Rapporten var initiert av Norsk Presseforbund. Utvalget besto av Svein Brurås, Guri Hjeltnes og Henrik Syse. 15 år seinere bør denne rapporten fortsatt være pensum på journalistutdanningene. Problemstillingene som reises bør også være obligatoriske temaer i enhver redaksjon.

Vi husker alle Tønne-saken, vi husker det tragiske utfallet. Men ikke alle husker hele konklusjonen til utvalget.

Som mangeårig helsejournalist husker jeg godt Tore Tønne. Jeg husker at jeg intervjuet ham noen ganger mens han var helseminister. Jeg husker avsløringene til Dagbladet i desember 2002, og jeg husker den kollektive uhyggen da han ble meldt savnet fire dager før jul.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Eksstatsråd hjalp Røkke» var stikktittelen rett under Dagbladets logo på førstesiden 4. desember 2002. «Fikk 1,5 mill. for seks ukers jobb» var hovedtittelen som lå over et utsnitt av bilder av Tore Tønne og Kjell Inge Røkke. Fra den dagen dominerte saken nyhetsbildet. Det holdt på i knapt tre uker før Tønne tok sitt liv.

Reaksjonene var sterke. Mange ga mediene generelt – og Dagbladet spesielt – skylden for Tønnes selvmord. Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold varslet umiddelbart en gransking av mediedekningen. Derfor ble det aldri noen ordinær behandling i Pressens Faglige Utvalg, men konklusjonen til utvalget som ble satt ned var definitivt kritisk til deler av mediedekningen – til metoder, virkemidler og retorikk som ble brukt.

Rapporten pekte på flere kritikkverdige forhold – særlig i forhold til Dagbladets dekning:

Retten til samtidig imøtegåelse var ikke fair og reell. Utvalget kritiserte Dagbladet for å ikke møte Tønne ansikt til ansikt før første sak ble publisert. Det var også kritikkverdig at Tønne ikke fikk se og sette seg inn i de dokumentene som dannet grunnlag for saken og angrepene mot ham.

Dagbladets omtale av Tore Tønne ble feildimensjonert og i for stor grad rettet mot person og karakter. Særlig bidro kommentarjournalistikken til dette.

Vignetten Tønne-saken skjerpet personfokuset ytterligere. Saken gikk under dette navnet i de fleste mediene.

Et påfallende trekk ved det samlede mediebildet var ensidigheten i uttalelser og kommentarer fra eksterne kilder. Ingen redaksjoner klarte i nevneverdig grad å bringe inn alternative stemmer og synsvinkler.

Men Tønne-rapporten konkluderer slett ikke med at mediene burde holdt seg unna saken. Tvert imot mente Brurås, Hjeltnes og Syse at det var nødvendig og riktig av Dagbladet å gripe fatt i saken. De trakk også fram at lærdommen av denne saken ikke er at den kritiske og undersøkende journalistikken må bli mer dempet, forsiktig og tannløs.

Nei – erfaringene fra denne saken burde heller føre til en styrking av den kritiske journalistikken. Et høyere presisjonsnivå, en større nøyaktighet og mindre personorientering.

Dessverre finnes det mange eksempler på at personer som utsettes for kritisk journalistikk forsøker å bruke dekningen av Tønne-saken for å oppnå færre kritiske spørsmål fra journalister.

Selv har jeg opplevd både samfunnstopper og personer som står dem nær som nevner Tønnes navn i sammenhenger som ikke har den minste likhet med den belastningen som den tidligere helseministeren var utsatt for. Påstander om medienes gapestokk-bruk vil noen ganger være et forsøk på å påkalle medfølelse for å stoppe kritisk pågang fra mediene.

Samtidig skal vi være forsiktige med å være for bastante i å dømme om enkeltpersoners opplevelse av medietrykket. Det er enkelt å sitte trygt inne i redaksjonslokalene og mene at dette må hun faktisk tåle i sin rolle. Ingen som ikke selv har opplevd mediedrevet kan si noe om hvordan det føles på kroppen.

Derfor er det så viktig å holde seg med det som var det viktigste rådet til Brurås-utvalget: Når det koker i redaksjonen, trengs det en kald hjerne.

For å få til det er det behov for en kontinuerlig etisk refleksjon i redaksjonene. Det trengs journalister og redaktører som er lyttende, ikke skråsikre. Det trengs evne til å se sin egen dekning og den samlede dekningen utenfra og stille de viktige spørsmålene: Er kildebruken for ensidig? Er tilsvarsretten reell? Er personfokuset for massivt?

Vi i sekretariatet i Norsk Redaktørforening får ofte rollen som de kalde hjernene utenfor redaksjonene. Daglig blir vi kontaktet av norske redaktører som ønsker råd i større og mindre etiske dilemmaer. Ofte vet de egentlig hva de skal gjøre, men vil bare teste ut tankene på noen med litt avstand til situasjonen.

Spørsmålene handler ofte om hensynet til enkeltmennesker og deres nærmeste i saker der det er snakk om straffbare og klanderverdige forhold. Ingen ønsker å legge stein til byrden for folk som har det vanskelig – selv om de kan ha gjort noe som er kritikkverdig.

Men vi ser også at det er lett å se seg blind på saker der de selv blir utsatt for kritikk og demonisering av rasende enkeltpersoner som føler seg uthengt. Da er det så viktig å beholde roen, lytte til kritikerne og være raus med å slippe til kritikk – særlig når det gjelder en selv. Vi ser at norske redaksjoner er blitt flinkere til dette.

I kjølvannet av #metoo-avsløringene i politikken har flere foreslått en egen gransking av mediene – noe i nærheten av det utvalget presseforbundet satte ned for 15 år siden. Det var utvilsomt riktig av NP den gangen – slik det også var det i 2007 i kjølvannet av avsløringene av betalingsjournalistikk. Det kan også bli det igjen.

Men viktigst av alt er den løpende debatten i og utenfor redaksjonene. At mediene leter etter alternative kilder og tør å innrømme feil. At kritikerne er modige og spesifikke. At mediene tør å kritisere hverandre. Og at vi aldri, aldri glemmer at det handler om mennesker.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook