RIKTIG RESULTAT: Morten Tyldum kan nå si at han har regissert en Oscar-vinner, men gikk glipp av de mest prestisjetunge prisene under kveldens Oscar-utdeling. Antagelig gir det ham det beste utgangspunktet han kunne ha. Foto: Scanpix.
RIKTIG RESULTAT: Morten Tyldum kan nå si at han har regissert en Oscar-vinner, men gikk glipp av de mest prestisjetunge prisene under kveldens Oscar-utdeling. Antagelig gir det ham det beste utgangspunktet han kunne ha. Foto: Scanpix.Vis mer

Ikke gråt for Morten

«The Imitation Game» vant én Oscar av åtte mulige. Det er egentlig perfekt.

Kommentar

Morten Tyldum og «The Imitation Game» hadde åtte lodd i hendene, og én av dem hadde et vinnernummer. Verken Tyldum selv eller hovedrolleinnehaver Benedict Cumberbatch vant kategoriene de var nominert i, filmen deres ble ikke kåret til beste film, men Graham Moore vant for manusarbeidet og holdt en tale som røpet hvor personlig selve prosjektet «The Imitation Game» var for ham.

Moore beskrev sitt eget selvmordsforsøk som ung mann og rådet alle som noen gang hadde følt seg rare og isolerte til å holde fast ved sin egen rarhet og vente, for deres tid ville komme. Slik endte både hans og Tyldums Oscar-eventyr godt. «The Imitation Game» er for alltid en Oscar-vinner og kan sette den lille statuetten på plakaten. Morten Tyldum har fått en ny status i Hollywood og kommer til å få påkostede og prestisjefylte prosjekter i hendene på grunn av dette. Nominasjonen er en bragd og en seier i seg selv.

Dersom han hadde vunnet noen av de tyngre prisene, derimot, ville det for alltid heftet ved ham at han fikk prisen istedet for de særpregede og visjonære fortellingene til Alejandro González Iñárritu og Richard Linklater. «The Imitation Game» er en solid, respektabel film, men var ikke den sterkeste kandidaten i noen av hovedkategoriene. Ved ikke å vinne beste film, unngår den skjebnen til «Crash», flettverksfilmen som huskes best fordi den regnes for å ha stjålet prisen fra kritikeryndlingen «Brokeback Mountain». I stedet skaper den ene prisen nye muligheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den som det derimot er gode grunner til å gråte litt for i kveld, er Richard Linklater, den innsiktsfulle filmskaperen som loset sitt hjertebarn «Boyhood» gjennom en produksjonstid på tolv år. «Boyhood» var lenge regnet for en favoritt, men ble forbiløpt på oppløpssiden av den rastløse, muskuløse «Birdman», som snappet prisene for beste regi og film foran Linklaters ømme oppvekstdrama.

«Birdman» er en teknisk virtuos film, en medrivende satire om showbiz og midtlivskriser, men psykologisk og emosjonelt en grunnere film enn «Boyhood». Det er mye å beundre i kveldens store vinner, men samtidig er det vanskelig ikke å lese seieren som nok en kjærlighetserklæring fra Hollywood til seg selv. Historier som handler om deres egen verden og de karismatiske, nevrotiske menneskene som bebor den, har alltid stått høyt i kurs hos Oscar-velgerne.

Og Richard Linklater, som i flere tiår har laget innsiktsfulle, kloke relasjonsdramaer på siden av Hollywood-systemet, må lage minst én til før han omsider kan få hyllesten fra systemet som han har fortjent så lenge.

Også Torill Kove måtte gå tomhendt hjem. Hennes svært sjarmerende og observante animasjonssnutt, «Moulton og meg», ville fortjent en anerkjennelse, og Kove er naturligvis skuffet, selv om det kanskje hjelper å kikke opp på Oscar-statuetten hun har fra før, for «Den danske dikteren». Kove har et håndgripelig bevis på at Oscar-velgerne ser henne og setter pris på henne, og kan komme til å gjøre det nok en gang.

Skuespillerprisene gikk alle til de forventede favorittene: Veteranene JK Simmons og Patricia Arquette i birollekategoriene, den kolossalt begavede og lenge oversette Julianne Moore og den unge og teknisk imponerende Eddie Redmayne i hovedrollekategoriene. Det var tildelinger som både virket helt rimelige og som gikk til skuespillere filmbransjen åpenbart hadde et sterkt ønske om å belønne: Tre sterke kampesteiner som fortjente hederen etter mange års upåklagelig innsats, og ett sjarmerende vidunderbarn. Det er som om disse prisene også er med på å fortelle den samme historien: Hollywood er glad i seg selv, liker å fortelle de samme historiene igjen og igjen, og passer på sine egne.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook