Ikke gull til OL-filmen

«Olympic Glory» er den offisielle filmen om Nagano-OL, i storformat og presentert av en av verdens minst ærerike organisasjoner: IOC. Den fortjener ingen gullmedalje.

Imax-formatet, med 70 mm-film og tilhørende kjempelyd, skal først og fremst sørge for en unik opplevelse. Det er ingenting å utsette på bildene i «Olympic Glory,» men opplevelsen uteblir likevel.

OL-filmen er ingen egentlig dokumentar. Til det framstår over to ukers kniving på baner og i løyper i altfor komprimert form. Hva vi får se er en nokså summarisk gjennomgang av enkelte høydepunkter, ispedd noen intervjuer og et par pedagogisk anlagte innblikk i klappskøyter og hoppteknikk. Oppsummeringer av dette slaget gjør TV-sporten bedre. Feilen med «Olympic Glory» er at den mangler et fokus.

Kanskje er det meningen at den rørende, lille historien om Bjørn Dæhlie og kenyaneren Philip Boit - begge helter på hvert sitt vis - skal utgjøre en rød tråd. Men tråden blir ikke trukket mellom glimtene av dem innledningsvis og innslaget på slutten.

Ellers mye pomp, patos og svulstigheter både musikalsk og i kommentarene, som på norsk blir profesjonelt lest av Ole Christian Lagesen. Rett og slett ganske kjedelig. Selv om det er moro å oppleve bob-banen.