SKREKKFILM: Se traileren til filmen «Happy Death Day». Vis mer

Anmeldelse: «Happy Death Day»

Ikke halvparten så smart som den tror den er

«Happy Death Day» er en leken og humoristisk grøsser som aldri tar seg bryet med å forløse sitt eget potensial.

FILM: Med et premiss som best kan beskrives som «Hva om «Edge of Tomorrow» var en nymotens lavbudsjettsgrøsser?» er Christopher B. Landons «Happy Death Day» en leken film. Og tatt i betraktning den amerikanske slasherfilmens rigide regelverk, er det unektelig stort potensial i denne historien om collegestudenten Theresa (Jessica Rothe) som opplever sin egen brutale død om og om og om igjen.

Happy Death Day

3 1 6

Grøsser

Regi:

Christopher B. Landon

Skuespillere:

Jessica Rothe, Israel Broussard, Ruby Modine, Rachel Matthews m.fl.

Premieredato:

27. oktober

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

Happy Death Day

«Du skal få en dag i mårå, med knivdrap og déjà vu.»
Se alle anmeldelser

Promiskuøs
Den Theresa vi møter i starten av filmen er prototypen på den sorten unge kvinner som vanligvis bøter med livet tidlig i andreakten i tradisjonelle amerikanske slashere: Hun er pen, promiskuøs, snobbete og usympatisk, og hun frekventerer den typen collegefester som utøver en uimotståelig tiltrekningskraft på maskerte knivmordere. Og ved å fange hovedpersonen i en mystisk tidsloop som gir henne muligheten til avverge drapet på seg selv, åpner Landon for å kommentere sjangerens skrevne og uskrevne regler.

«Happy Death Day» er produsert av Blumhouse Productions, som i løpet av de siste ni årene har etablert seg som lavbudsjettsfilmens svar på Marvel Studios. Et par av Blumhouse-produksjonene – først og fremst Jordan Peeles «Get Out» og Levan Gabriadzes «Unfriended» – tilhører tiårets beste grøssere, men hovedsakelig består studioets portefølje av uinspirerte, uambisiøse og utmattende kjedekollisjoner av tynnslitte jump scares.

Monogam
Landons film byr på nok billig moro til at den plasserer seg et par hakk over Blumhouse-gjennomsnittet, men den er langt mer konservativ enn den gir seg ut for å være – og ikke halvparten så smart som den tror den er. Snarere enn å gå subversivt til verks med slasherfilmens pietistiske seksualmoral, forsterker den disse nevrosene når den posisjonerer monogame parforhold som unge kvinners beste forsvar mot å bli myrdet av maskerte psykopater.
Gitt de siste ukenes nyheter fra Hollywood virker dét som et besynderlig budskap.