Ikke helt über alles

Rammstein fortsetter sin ferd på veien til å bli verdens største hardrockband. Det låter sånn passe.

CD: Det er åpenbart noe fascinerende med seks tyskere som liker flammer, fyrverkeri, masochisme og straffepuling på scenen, som blander musikk og teater som få andre, og hvis miks av dramatisk, tysk vokal med progrock, stadionsvær synth og klassiske metallriff har gitt dem millioner av fans verden over.

Men samtidig er det vel slik at Rammstein i flere omganger krever en av følgende tre tilstander: Stor fan, vorspiel eller humring over det ekstreme gutta kan levere.

Rammsteins forrige skive, «Mutter», var et melodiøst og kommersielt framstøt, et mykere og mer spiselig Rammstein skreddersydd for et større publikum.

Og på «Reise, reise» ser bandet fortsatt ingen grunn til å gjøre det vanskeligere for folket.

Det låter umiskjennelig Rammstein når tittellåta setter operatisk og svært i gang. Du ser for deg kidsa ta allsangen til nytt nivå under neste pyromanshow vokalist Till Lindeman & Co setter i gang fra en scene. «Mein Teil» er Rammstein for gammelfansen - tysk tungindustri i musikalsk form.

Refrenget på «Amerika» setter seg umiddelbart og kommer helt sikkert til å slå an på vorspiel. Men så har du låter som «Los» , en slags Melissa Etheridge i Rammstein-format. Den er bare teit.

Problemet med «Reise, reise» - som på «Mutter» - er at Rammstein ikke klarer å holde på smartheten og autoriteten når de frir til massene, og da blir resultatet sånn passe. I denne omgang hadde strengere og mer kontante tyskere vært å foretrekke.