Ikke helt Bra(d)

Terning4

KONSERT: Liten, men fortettet dynamikk og lekre klanglige detaljer har vært to kjennetegn ved Brad Mehldau Trio siden starten i 1995. Musikalske vulkanutbrudd og dirrende pasjoner var aldri trioens fortelleruttrykk, snarere var bassist Larry Grenadier og trommeslager gjennom ti år, Jorge Rossy, en finstemt musikalsk Rolls Royce-motor tilpasset Mehldaus superkontrollerte pianisme slik han anvendte den på egne låter, jazzstandarder og poplåter av Radiohead, Beatles og Nick Drake. Det ble original, ofte fabelaktig musikk av det, men under trioens konsert i Oslo i går kveld var noe annerledes.

Den største forandringen utgjorde trommeslager Jeff Ballard. Han spiller mer offensivt og tradisjonelt rytmeorientert jazztrommer enn sin lydmalende forgjenger, og i det varierte repertoaret – nye Mehldau-komposisjoner, Clifford Browns «Brownie Speaks», Monks «We See», Sufian Stevens’ «Holland» og en Chico Buarque-bossa – låt trioen mer som en «vanlig» trio enn før. Men dessverre også enda mindre dynamisk enn før, dels fordi Ballards spill ikke er like spenningskapende som Rossys, dels fordi Grenadiers temmelig søvngjengerske bass ikke fungerte like godt sammen med Ballards spill og dels fordi flygelet rent klanglig ikke hadde mye å by på over lille oktav. Sant å si ble konserten, tross Mehldaus tidvis imponerende pianospill, en nedtur målt mot trioens tidligere Oslo-konserter, med ordet «fortettet» fordrevet av «utladet» som beskrivelse av opplevelsen.