Ikke helt fullblods vampyrjakt

Dette er et «Castlevania»-spill utenom det vanlige.

||| Det er nok av ungvampyrer om dagen, og da kan det kanskje være greit å søke til veteranene.

Både Dracula og «Castlevania»-serien har vært med oss lenge, og for første gang kan Xbox 360-eiere møte begge i Xbox Live Arcade-spillet «Castlevania: Harmony of Despair».

Til tross for at Konami lokker med å ha dratt serien inn i HD-alderen, tar ikke spillet i utgangspunktet mange, lange steg vekk fra seriens erketypiske spillestil.

Her styrer du en vampyrjeger i store, utførlige 2d-plattformbrett, der HD-fordelene først og fremst kommer til uttrykk ved at du kan zoome ut og se hele brettet på skjermen.

Tatt i betraktning at de seks brettene er svært omfattende, er dette en artig vri på kartene vi tradisjonelt har måttet ty til for å finne veien.

Du jakter altså på Dracula, men før du kommer så langt må du forsere en rekke fiender og bosser på veien dit.

1

Hvert brett er tidsbegrenset, og det kan i begynnelsen virke overveldende å rekke fram til og ta knekken på mellombossen før tiden renner ut, uten å dø på veien - noe du må regne med skjer flere ganger.

Etter hvert som du åpner skattkister og samler gullmynter, vil du kunne skaffe bra nok utstyr til at veien ikke føles så tung.

Det er likevel ikke til å legge skjul på at dette er et spill for dem som har spilt «Castlevania» før. Mangelen på forklaringer underveis gjenspeiler også dette.

Den aller største forskjellen på «Harmony of Despair» og tidligere spill i serien, er at opptil seks venner kan samarbeide med hverandre over nett. Brettene er åpenbart laget for dette, der de legger opp til at man skal hjelpe hverandre på veien.

Det hjelper absolutt å være flere, samtidig som det gjør opplevelsen mer moro - du får blant annet da tilgang til områder av brettet du ikke hadde klart å nå på egenhånd.

Spiller du alene har spillet på sin side en tendens til å bli en smule for tøft og gjerrig på belønningene, samtidig som det lett blir gjentakende i lengden.

Ikke helt fullblods vampyrjakt

Til tross for at du kan variere spillestil og taktikk avhengig av hvilken figur du velger, savner jeg litt ekstra kjøtt på beinet.

Å spille gjennom brettene igjen og igjen er kanskje moro et visst antall ganger, når du gradvis ser hvor mye enklere det blir med det stadig bedre utstyret ditt. Men når du har gjort det noen ganger, er det ubønnhørlig over - og ikke særlig mye mer å hente.