Ikke helt genial

Som film er «Gattaca» ikke helt vellykket. Men tematikken er tankevekkende.

«Gattaca» er såkalt intelligent science fiction. Det betyr: ingen pyroteknikk eller laserpistoler, ingen Harrison Ford eller Arnold Schwarzenegger. I stedet får vi Vincent (Ethan Hawke), en ung mann som drømmer om å bli astronaut.

Det er ikke så lett, for i den vidunderlige nye verden (handlingen er lagt til nær framtid), har det oppstått et nytt klasseskille mellom tilnærmet perfekte mennesker skapt ved genmanipulasjon og de som er unnfanget på gammeldags vis. Vår helt tilhører siste kategori og er derfor pr. definisjon ubrukelig som astronaut.

Men ved hjelp av kløkt og tålmodighet klarer han å lure systemet og sikre seg en plass i Gattaca, firmaet som har spesialisert seg på romekspedisjoner. Så blir et mord begått i firmaet, og Vincents plass på neste rakett ut er ikke lenger så sikker. For politiet i framtida nøyer seg ikke med å lete etter fingeravtrykk. De støvsuger omgivelsene etter hudpartikler - små visittkort som sier alt om eieren.

Regissør og manusforfatter Niccol har skapt et svært interessant og tankevekkende oppsett, men som helhet skranter «Gattaca». Dessverre har skaperne gitt etter (for markedskreftene?) og bakt inn en overflødig kjærlighetshistorie - og enda verre: en bihistorie om rivalisering mellom helten og hans genmanipulerte, perfekte politibror. Det gjør at «Gattaca» tidvis føles unødig lang, tankevekkende og spennende utgangspunkt til tross.