Ikke helt gull, Korn

En ubefestet og fremmedgjort tenåringsgenerasjon har kasta seg om halsen på California-bandet Korn.

En ubefestet og fremmedgjort tenåringsgenerasjon har kasta seg om halsen på California-bandet Korn. Å si at Korns vanvittige USA-suksess de siste par årene (de solgte 573000 eksemplarer av «Issues» på én uke!) er et skrik om hjelp fra en generasjon hvite tenåringsgutter som føler seg sviktet av samfunnet, er nok å ta i. Men Korn har i alle fall truffet en nerve med sin iskalde og gutturale agro-metal. Korn lever på hatet, apatien og forakten som ligger latent der ute, og de leverer nye doser hat, apati og forakt tilbake. De er også representanter for en sjangerkryssende nymetal der de blander inn elementer fra hipp-hopp.

Jonathan Davis' snerrende stemme og kompets skitne signatur-groove danner en rød tråd gjennom en plate som er mer preget av en perfeksjonert monster-sound og bandets vanvittig sterke attityde, enn av de aller sterkeste låtene. Men det er klart; «Falling Away From Me», «Wake Up», «Hey Daddy» og «Let's Get This Party Started» er skremmende effektiv kverke-naboen-rock hvis trengende.