Ikke helt konge akkurat

Kings of Leon fikk aldri grepet om sin Hove-konsert.

HALVHJERTET: Kings of Leon fant aldri fotfeste under gårsdagens Hove-konsert.
HALVHJERTET: Kings of Leon fant aldri fotfeste under gårsdagens Hove-konsert.Vis mer

HOVE: Om man skal si det først som sist: Kings of Leons Hove-konsert ble aldri det den kunne eller burde ha vært. Grunnen til det er sammensatt, men den mest åpenbare kommer på tampen av seansen.

Om man spoler tapen noen år tilbake, lå Nashville-kvartten i katapultmodus til å bli et av denne generasjonens få utvalgte stadionband. Et scenario bandet tilsynelatende hadde et ambivalent forhold til. De trekkes hele tiden mellom dilemmaet om de skal spille innoverskuende, indifisert southern rock, eller gi seg den utoverskuende U2-marinerte varianten i vold.

På Hove-festivalen ender det opp med et slags likegyldighets-bonanza. Det svinger mellom opptempo, og semirøffe saker som «Four Kicks» fra andreplata «Aha Shake Heartbreak» og de mange mindre minneverdige låtene fra sisteskiva «Come Around Sundown». Sanger som «The Immortals» og «Pyro» vil så gjerne, men får det aldri helt til.

Verken band eller publikum finner fotfeste i konserten, noe som for det meste resulterer i en skuleseanse der man aldri blir helt klok på hvor man har hverandre. Publikum jatter med sidemannen og bandet ser på skoene sine.

Men så kommer disse stjernedryssene da. «Closer», «Use Somebody», «Radioactive» og ikke minst «Sex On Fire» blir selvsagt mottatt som manna fra himmelen, publikum hyler og mister følelsen av tid og rom, men det varer bare låten ut. Så er det tilbake til virkeligheten og rastløsheten igjen.

Når «Sex on Fire» som kommer som nest siste ekstranummer er unnagjort, er de samme folkene som sto i kø for å komme inn foran scenen i fullt firsprang ut av området. To tredjedeler av publikum er forduftet mellom trærne før «Black Thumbnail» har gjort seg ferdig. Et pussig skue og ganske så alarmerende for bandet.

Det er kanskje urettferdig å holde det mot bandet at publikum kun er opptatt av «Only By the Night»-hitene, men det hjelper lite når bandet ikke evner å ta tak i problemet underveis. Det låter tungt og velspilt, men ganske energifattig og ukarismatisk - det er nesten noe resignert over gjengen som står der oppe som saltstøtter innimellom de prangende lyseffektene. Det er noe av en skuffelse når du forventer å bli valset over av et stadionmaskineri.

Noen må nok bestemme seg for hvilken fot de skal stå på.