Ikke helt rein

Nok en animasjonsfilm om å finne seg selv.

FILM: «Niko og veien til stjernene» er finlands svar på «Finding Nemo», laget på en brøkdel av det samme budsjettet.

Nå kan man argumentere for at penger ikke er alt, men når det kommer til animert film, har skattekista dessverre mye å si for sluttproduktet.

Nå er ikke «Niko og veien til stjernene» en direkte håpløs film, men både det visuelle utrykket og historien er skapt etter Hollywood-malen, og slik sett kjemper de finske filmskaperne en kamp på en økonomisk arena hvor de er dømt til å tape. Sagt på en annen måte: Er man vant til å kjøre Porsche, blir slede litt i treigeste laget.

Filmen handler om reinsdyret Niko, som er overbevist om at faren hans er et av julenissens flygende reinsdyr. Etter at en flokk ulver oppdager reinsdyrflokkens gjemmested, og Niko får skylden, føler kalven seg utstøtt, og han legger derfor ut på et eventyr for å finne faren sin.

Filmen varer i åtti minutter, noe som er passe lengde for barnefilmer av dette formatet, likevel rekker historien å framstå som nokså idéfattig. Niko må rømme fra ulvene. Klarere seg. Må rømme. Klarer seg. Og slik fortsetter det helt til nissefjell.

For de minste, og mest ukritiske av oss, vil nok «Niko og veien til stjernene» likevel oppleves som en hyggelig atspredelse, og en påminnelse om at de snille alltid vinner til slutt – i hvert fall på film.