TRAILER: Marvels «Runaways» handler om seks veldig forskjellige tenåringer, som må gå sammen for å bekjempe en felles fiende, deres foreldre .Video: Marvel Vis mer

Anmeldelse: «Marvel's Runaways»

Ikke helt «'Skam' med superkrefter» ennå

Marvels nye serie er superhelter med voksesmerter

Den moderne superheltfilmen er på vei ut av puberteten. Det er 17 år siden «X-men», og høyvannsmerket «The Dark Knight» fyller ti til neste år. Kommersiell suksess til tross spiller ikke tidsånden lenger på lag med mange av superheltkonvensjonene. For meg blir det mer og mer vrient å se disse fortellingene – fortellinger som bare med et skinn av problematiseringsvilje omfavner hevnfantasier, plettfrie ledestjerner av noen übermenschen vi skal underkaste oss, eller selvtekts-forherligende vigilanter som gjør seg til både dommer og bøddel hevet over loven der korrupte og konspiratoriske myndigheter har sviktet – uten å få en emmen smak i munnen.

For underbukser utenpå stillongsen til tross, det har alltid vært noe iboende fascistisk over superhelt-historier.

Karakterfokus

Marvel's Runaways

4 1 6
22. november
Beskrivelse:

Ny superheltserie som prøver å ta sjangeren i nye retninger.

Kanal:

HBO Nordic

Se alle anmeldelser

Det er altså på høy tid å ta sjangeren i nye retninger, noe tv, med sine muligheter til mer lavmælte, karakterfokuserte og lange linjer, og ikke minst manglende programforpliktelse til å redde verden hver gang, bør være velegnet til. I våres fikk vi det syrete psykodramaet «Legion» og høstens nye Marvel-serie «Runaways» (lagd for strømmetjenesten Hulu) er nok et skritt i riktig retning.

Basert på en relativt ukjent publikasjon og tilrettelagt av «The O.C.»- og «Gossip Girl»-skaper Josh Schwartz, er dette nemlig et ganske klassisk tenåringsdrama, krydret med litt superkrefter. Fem barndomsvenner har glidd fra hverandre etter en tragisk hendelse, og falt inn i typiske high school-roller. Noen skjuler traumene sine bak et påklistret, nyreligiøst smil, andre bak lag med emo-sminke eller en sportsidiot-identitet. Savnet etter hverandre er påtagelig, men å bearbeide fortiden, bryte ut av rammene, og ikke minst vokse seg ut av foreldrenes skygger og undertrykkende åk, er lettere sagt enn gjort, selv etter at en uhyrlig oppdagelse om noen de trodde de kunne stole på tvinger dem sammen igjen, setter dem i livsfare, og trigger ymse superkrefter.

Voksesmerter

Bortsett fra når den nettopp dekonstruerer ovennevnte volds- og selvtektsfantasier (Nolans «Batman», «Logan»), er superhelthistorier på sitt mest treffende når de utforsker utenforskap og voksesmerter, med superkreftene som metaforer for seksuell oppvåkning, mestring (eller manglende mestring) av nye, skremmende evner, og den påfølgende følelsen av annerledeshet og fremmedgjøring, ispedd et opprør mot foreldrefigurer og autoritetspersoner. Alt dette er klart til stede i konseptet her, selv om gjennomføringen ikke yter det full rettferdighet, med tidvis slepphendte vendepunkter, noen i overkant tegneserieaktige rollefigurer (det er forskjell på hva som funker på glanset papir og skjerm), og mange replikker som både er malplasserte og en litt for stor munnfull for det ikke så altfor stødige ensembelet.

Men alt dette er skjønnhetspletter man gjerne luker vekk etter hvert som formen setter seg. «Marvel's Runaways» er ikke helt «'Skam' med superkrefter» ennå, men forhåpentlig kan den vokse seg til et nytt og spennende medlem av superheltfamilien.