Ikke helt vellykket

Attraksjonene på plakaten maktet ikke å holde på oppmerksomheten i Oslo-Filharmonien i går kveld.

Så absolutt ikke Schubert, som sto oppført med sin tiende symfoni. Eller i hvert fall med skissene til de tre første satsene av den, sirlig fullført av den engelske musikkforskeren Brian Newbould.

Det tror jeg knapt verken vi eller Schubert skal takke ham for, fordi det bare gjør vondt verre når uferdige skisser pusses opp med støveklut alene. Jeg nekter med andre ord å tro at Schuberts 10. symfoni ville ha blitt så kjedelig om Schubert selv hadde fått utvikle ideene og finslipe detaljene.

Uforløst

Heller ikke Elise Båtnes innfridde, som solist i Alban Bergs fiolinkonsert, en stor oppgave for et ungt talent.

Teknisk var alt på plass. Men tonefallet ble galt. Det eteriske og gjennomlyste i første del ble blodfattig, nesten pertentlig. Andre dels sjeledrama løftet seg mer fra det jevne, men ikke nok til å få klangen til å skinne og uttrykket til å gløde. Det nærgående blusset aldri opp, intensiteten ble mer av typen rett på sak, i stedet for heftig og gåtefull.

Nøkternt klang det i orkestret også under Hans Graf, uten det pulserende liv og bølgende uttrykk som denne musikken er så rik på.

Vårbrudd

Men de kom tilbake etter pause, både dirigent og orkester, i Schumanns første symfoni. Som et heftig vårbrudd midt i en forsinket november feide de mismotet fra første avdeling til side.

Schumann selv komponerte den på strak arm, fire vinterdager for drøyt hundreogfemti år siden. I går klang den ny og frisk, malt i brede strøk og sterke farger, som et stormløp mot dobbelstrek, båret fram av dirigent og orkester i toppslag.

Ståle Wikshåland