Ikke helt vellykket

Outsiderlitteratur med mye dramatikk, men ingen dynamikk.

BOK: «Jeg har nettopp skutt en due». Slik åpner Rustens andre roman etter den høyst anstendige debuten «Lyden av de andre som bor her» (2006). Den handlet om to ensomme menn – den ene på randen. Bok nummer to har noe av samme tematikk og innfallsvinkel. Her veksler perspektivet mellom tvangsnevrotikeren Åge og tvangsspiseren Lotte, i det som også blir en slags kjærlighetsroman. Velskrevet, men helt uten dynamikk.

Skyter spurv

Åge er mislykket blindernstudent etter at han ikke våget å gå opp til eksamen. Han er redd for å gå utenfor leiligheten. Han vasker trusene sine seks ganger i året, skyter spurv som han serverer som rype, og går jevnlig til psykiater Feiring.

Rarere og rarere

Denne boka åpner veldig godt. I jeg-form gjentar Åge handlinger han tror likner livet. Her er Rusten presis og god. Som da Åge har med Lotte hjem til et første opplegg, og han følelseskaldt gjør det som forventes av ham. Åge framstår etter hvert som et særdeles lite empatisk menneske. Han rundlurer en blind loddselger. Han svarer ikke på telefoner fra sin fortvilte mor. Men så er det liksom ikke noe mer enn det. Åge blir bare rarere og rarere, tvangsnevrosene stables oppå hverandre, men framstår etter hvert bare som litterære påfunn. Riktignok får vi en slags forklaring på hans vanskelige liv gjennom den pillespisende alkoholiserte moren. Men også her blir det bare dramatiske tragikomiske hendelser uten dynamikk.

God stilist

Vi forstår hvor Rusten vil. Blant annet fordi vi tidligere har møtt Åges type i den etter hvert altfor gjenkjennelige samtidslitterære gutteromsnerden. Men nettopp fordi han er så gjenkjennelig må Rusten komme opp med noe mer enn rariteter. Det gjør hun ikke. Heller ikke i skildringen av Lotte som vil ha barn, og bare spiser og spiser. I en bok der avslutningen på ingen måter løfter boka. Det er synd. Rusten er en god stilist.