- Ikke kjed meg!

Det finnes en gyllen regel for krimforfattere: La ikke leseren kjede seg! Den regelen er grundig brutt i Vibecke Groths debutroman.

Jeg er helt sikker på at det ikke bare er forfatterens skyld at «En fredsmeglers død» er så kjedelig.

En norsk diplomat og fredsmekler blir funnet drept på Grand Hotel i Oslo. Han viser seg å være en notorisk horebukk, og en av hans eksdamer arresteres og siktes for drapet.

Sjalusi?

Forretningsadvokaten Vera L. Cappelen får oppgaven med å forsvare Cecilie, og hun stiller seg tvilende til påtalemaktens konklusjon. Er saken så enkel at det dreier seg om sjalusi? Kan det stå andre forsmådde damer bak? Eller var større og mørkere krefter - som Hamas - ansvarlige?

Alt dette er et helt hederlig utgangspunkt for en kriminalroman, og forfatteren har - viser det seg - en klar idé om hva og hvor hun vil med fortellingen. Dessverre rotes denne klarheten bort, og spenningen begraves i en uendelig kverning om hvem som kan ha begått mordet. Stillstand er stikkordet, og minst 100 av de 440 sidene burde vært redigert bort til fordel for framdriften.

Knusktørr

Hele første kapittel, en knusktørr oppramsing av likfunn og politietterforskning, er så famlende skrevet at det med fordel kunne vært kuttet ut eller skrevet fullstendig om. Dessuten er det lett å bli skeptisk til ei bok hvor det allerede på første side brukes uttrykket «han rygget bakover». Det, og flere liknende banaliteter, er enda et tegn på at dette manuskriptet ikke fikk den omsorg og kjærlighet det hadde fortjent fra forlagets redaktører.