Jeg er en kvinne på 56 år som jobber i offentlig sektor. Etter endt utdanning har jeg vært yrkesaktiv i snart 33 år, fordelt på 18 år i privat sektor og resten i offentlig virksomhet.

Jeg reiser hjemmefra kl. 07.15, tar toget fra Asker til Oslo og går til jobben min i Akersgata. Etter endt arbeidsdag kommer jeg hjem mellom kl. 17 og 18 om ettermiddagen.

Jeg lever et slags gjennomsnittsliv i Norge, og dette er ikke en klage over tilværelsen. Jeg er glad for å leve i et land hvor vi er så heldige å nyte goder som fred, frihet, demokrati og velstand. Jeg er stolt av velferdsstaten og rettsstaten og betaler min skatt uten å mukke.

Det jeg er lei av, er å få kjeft, å bli klagd på og at det stadig er noen av samfunnets øverste aktører som synes de er berettiget til å klage på oss vanlige folk. Vi får høre at vi jobber for lite, har for korte arbeidsdager, tjener for mye, får for høy pensjon, osv.

Hører dere, samfunnstoppene i Norges Bank og NHO, i regjering og finansverden, og maktens klakører i pressen. Hold opp! Jeg er lei av denne holdningen fra toppen av samfunnet.

Jeg tviler på regnestykkene, som ligger bak denne klagestrømmen. I Norge har vi høy yrkesdeltakelse, høy kvinneandel i arbeidslivet, høy pensjonsalder og lav arbeidsledighet, Jeg tror antall arbeidstimer over et livsløp er høyt og står seg godt i de fleste sammenlikninger. Jeg tviler på dette mantraet om hvor lite vi jobber og hvor mye fritid vi har.

Min inntekt er i underkant av 480 000, min pensjon hvis jeg velger å gå av ved 62 år blir ca. 240 000 og ved 67 år ca. 320 000. Hvis dere har tenkt å fortsette å klage på oss, kan dere vennligst oppgi de samme data som jeg gjør her, det vil si lønn nå og forventet pensjon ved 62 og 67 år?

Det tristeste ved denne kjeftingen er at den rokker ved lojaliteten til det samfunnet vi alle er en del av. Det å formidle til landets innbyggere at de ikke er bra nok, og at de ikke holder mål, er en farlig vei å gå inn på.

Jeg får stresshormoner i blodet av dette, det øker stresset i en hverdag som er travel nok. Blodtrykket stiger, kanskje jeg risikerer å bli sykmeldt, da skal man for øvrig også kjeftes på. Deltid er vel heller ikke løsningen - det blir kjeft da også ...

MEN 9. september 2013 skal jeg sitte i sofaen, jeg som nesten føler høytid hver gang jeg putter stemmeseddelen i valgurnen, jeg som har innprentet ungene mine verdiene av demokrati og rettsstat - jeg blir rett og slett hjemme. Jeg skal ta meg en gin/tonic, legge beina på bordet, si til meg selv at jeg er god nok! Stemmen min får dere ikke før dere slutter å kjefte.