Ikke lenger en dust

Årets overrraskelse! Og kanskje årets vakreste album.

I mine øyne har Quaye opptil nå vært en stor dust. En vandrende PR-katastrofe med hårreisende dårlig klessmak - alltid klar til å tråkke i salaten med ekstremt uforutsigbar oppførsel. Da Tricky var på sitt hotteste, skrøt for eksempel Quaye på seg et mer eller mindre sannferdig slektskap med fyren. Tricky fnøs av ham. Og alle syntes Quaye var en stor tulling.

I dag blir den plateselskapsløse Tricky buet av scenen, mens Finlay, vel, han har gått og laget et av årets beste album.

For i en verden der normen later til å være at musikk i økende grad skal låte kunstig, er «Vanguard» dens absolutte motstykke: Selvutleverende, sjelfull og eksperimentell. Og til tider grenseløst vakker.

Skyldes det Quayes tilsynelatende svært komplekse vesen? Skyldes det hans vanskelige oppvekst?

Noe har gitt ham et enormt låtskrivertalent, hvor magisk - virkelig magisk - musikk og tekster flommer ut av mannen som om det var den enkleste bragd på jord.

Et overveldende stemningsrikt pop-psykedelisk mesterverk, og den vakreste musikken jeg har hørt i år.