Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ikke lenger på krigsstien

TROMSØ (Dagbladet): Kjell Fjørtoft utfordret vår offisielle krigshistorie i sine bøker. Så ble han borte. - Jeg fikk en psykisk knekk, sier landets mest produktive dokumentarforfatter i dette åpenhjertige intervjuet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg ble utskjelt i årevis og lot som om det ikke gikk inn på meg. Men det gjorde det. Jeg kunne ikke snu meg uten å bli konfrontert med noe jeg hadde skrevet. De siste åra har jeg gjemt meg vekk. Jeg har slitt tungt. Bøkene om krigen har kostet, og holdt på å ta knekken på meg, sier en åpenhjertig Kjell Fjørtoft til Dagbladet.

Den omstridte forfatteren møtte veggen etter boka «Oppgjøret som aldri tok slutt», som kom for fem år siden.

Påkjenning

Han vil ikke framstå som et bittert offer for sin årelange «kalde krig» med faghistorikerne.

- Det var jo ikke noen som tvang meg til å skrive bøkene. Men de resulterte i min egen private krig, jeg brukte år av mitt liv på krangel og faenskap. Det skulle jeg gjerne vært foruten, sier Fjørtoft.

- Det ble en stor personlig påkjenning å bli kalt både NS-venn og nazisympatisør fordi jeg skrev om frontkjempere - og kommunist da jeg fortalte partisanenes historie. Jeg, som er halvt sunnmøring og halvt tromsøværing, burde kunne stå for en støyt. Men jeg var ikke så tykkhudet som jeg trodde. Jeg følte at jeg ikke fikk til å skrive lenger. Lysten var borte. Jeg lurte på om evnen også var forsvunnet. Det har tatt tid å stable seg på beina igjen. Men jeg har klart det ved hjelp av gode venner. Nå har jeg et helsikes livsmot igjen, sier han.

Kysthistorie

Nå skriver Fjørtoft igjen. Arbeidsrommet vrimler av papirer og notater. En ny bok skal foreligge i oktober. Fjørtoft, som har vært ekspert på å forhåndslansere egne bøker som sensasjonelle, er nå hemmelighetsfull om egne prosjekter. Det vi får vite, er at det skal handle om nær kysthistorie, deriblant om mystiske fiskebåtforlis. Ringen er sluttet. Fjørtoft går tilbake til røttene.

- Jeg er ferdig med 2. verdenskrig for godt. Det er en lettelse. Ei bør er borte fra skuldrene. Jeg føler meg fri.

Fortsatt finnes ukjente sider ved norsk krigshistorie.

- Disse kapitlene vil en gang bli skrevet. Gjerne av dem som ikke tilhører krigsgenerasjonen. Det er alltid behov for å se på krigen med nye øyne.

Finnmark

- Angrer du på at du gikk så hardt ut i dine bøker?

- Nei, tross problemene jeg har fått i ettertid, håper jeg å ha bidratt til å nyansere det offisielle bildet av den norske krigshistorien. Jeg var en journalist som ville bringe vanlige mennesker inn i historien om 2. verdenskrig.

Etter hvert gravde han seg ned i arkiver, og kom i kontakt med hundrevis av mennesker som hadde opplevd krigens vanvidd på nært hold.

- Historiene måtte fram. Jeg brukte materialet jeg fant. Det jeg ikke var forberedt på, var den voldsomme kritikken deler av stoffet ble møtt med.

Hjemmefront-miljøet og flere krigshistorikere har slaktet hans forhold til kildene. Men Fjørtoft var uredd og utfordret dem til duell. Hardest medfart fikk han da han hevdet at Elverumsfullmakten ikke var gyldig og at Norge formelt sett aldri var i krig med Tyskland.

- Pressekonferansene når jeg lanserte bøker var jo et sant spetakkel. Der dukket det opp 30- 40 historikere for å «ta» meg. Uten støtten fra Geir Mork og Andreas Skartveit i Gyldendal hadde jeg ikke maktet å gjennomføre boklanseringene, sier han i dag.

Fjørtoft har skrevet tusenvis av boksider om Norge og 2. verdenskrig, kontroversielt stoff om tvangsevakuering og partisaner i Finnmark, rettsoppgjøret og frontkjempernes helvete på Østfronten.

Ros og ris

Historiker Sven G. Holtsmark ved Institutt for forsvarsstudier, som sjøl har hatt skarpe sammenstøt med Fjørtoft, vurderer forfatterens arbeid slik:

- Han skapte selv konflikten med historikerne, blant annet på grunn av sine fortolkninger - og provokative utsagn - om hva vi historikere har gjort, eller aller helst hva vi har fortiet om krigen. Det bildet kjente vi oss ikke igjen i. Han gjorde krav på å bli tatt på alvor, men var åpenbart ikke villig til å ta konsekvensene, som var å bli vurdert etter faghistoriske kriterier.

Han tilbakeviser at historikere var ute etter å «ta» Fjørtoft.

- Men vi ville forsømt vår oppgave om vi lot uriktige utsagn om sentrale felt i norsk samtidshistorie stå uimotsagt.

Holtsmark mener likevel at Fjørtoft har gitt vesentlige bidrag når det gjelder kjennskap til norsk krigshistorie.

- Hans ubestridte fortjeneste er at han har fått mindre kjente deler ved krigen fram for et bredt publikum. Særlig hans stoff om partisanene i Finnmark var nybrottsarbeid. Studenter og andre som arbeider med dette emnet, kommer ikke utenom Fjørtofts bøker. Han skrev engasjerende, løftet fram krigens enkeltskjebner og satte dem inn i en større sammenheng, sier Holtsmark.

Kongens unnskyldning

Fjørtoft har solgt 150000 bøker. «Spionfamilien» er hans største suksess. Den gikk i et opplag på 40000. Historien om spiondømte Selmer Nilsen og familien i Bakfjord var drivende godt fortalt.

Fjørtoft - og Hans Kristian Eriksen - skrev hver for seg bøker om partisanene, som ledet fram til kong Haralds historiske tale i Kiberg i 1992. Der ba kongen om unnskyldning for heksejakten, mistenkeliggjøringen og den massive overvåkingen av nordmenn som lot seg verve av russerne - for å kjempe for et fritt Norge.

- Bryr noen seg virkelig om oss, vi som har gått for lut og kaldt vann i alle år? Det var spørsmålet jeg fikk da jeg oppsøkte de overlevende partisanene. Jeg er stolt over mine bøker om dem, sier Fjørtoft.

Hans far var fiskekjøper i Tromsø og aktiv motstandsmann. I tredje etasje på brygga holdt tysk havnepoliti til, to etasjer over sto farens radio- og sendeutstyr. Guttungen ble innviet i krigens hemmeligheter. Familien levde farlig.

- Da «Tirpitz» ble senket i 1944, var jeg på tur på Håkøya sammen med speiderkamerater. Vi lå på toppen av øya og så skipet bli bombet. «Tirpitz» veltet over, tyskere løp oppover dekket. Jeg hørte ropene og skrikene, dødsangsten. Slike opplevelser gjorde at jeg ønsket å skrive om krigen - og ikke bare fra vinnerens synsvinkel. Min far sa alltid at vi ikke måtte dømme alle NS-folk, bare de som gjorde noe galt. Det har jeg forsøkt å leve etter.

Han eier fortsatt øya Hekkingen i havgapet, det er dit han søker for å finne fred.

- Jeg er glad jeg har Hekkingen. Det er en livsforsikring. Der ute føler jeg hvor nært knyttet jeg er til kystfolket. Det er dem jeg nå vil fortelle om.

VAR LANGT NEDE: Forfatter Kjell Fjørtoft (71) ble aldri ferdig med krigshistorien. Livet ble vanskelig etter omstridte bøker om frontkjempere og partisaner. Nå vil han heller skrive norsk kysthistorie.
Hele Norges coronakart