Konsertanmeldelse: Karpe i Oslo Spektrum

Ikke lenger to mot verden

Karpes mastodont-prosjekt i Oslo Spektrum fremstår som en feiring av små og store kulturelle familier.

Live-published photos and videos via Shootitlive

Publisert
Sist oppdatert

Ansiktsuttrykkene deres i den første pustepausen sier alt. Kortpustede og dirrende ser Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid utover havet av armer, ansikter og smarttelefoner i Oslo Spektrum. Akkurat det har de gjort før i sin karriere, men der og da, etter åpningen med «Iboprofen», «Ibn Adam» og «PAF.no», virker det allikevel som de ikke helt kan tro det.

Karpe SAS Spektrum X10

Hvor: Oslo Spektrum
Tilskuere: 11.000

«Bryllupsfest i sandkassen med Karpe»
Se alle anmeldelser

Det er en varme i dette øyeblikket som virket fjernt noen minutter før. De som entret Oslo Spektrum lørdag kveld møtte en stor og blekt lysende «Metacube» midt på gulvet. Fra taket hang skjermer hvor logoen til The Mother Ltd., den drømmerealiserende softwareteknologien filmen «Omar Sheriff» kretser rundt, lyste, avbrutt av klokkeslett og (muligens litt, men ikke meget overdrevne) temperaturer fra Oslo, Mumbai, Teheran, Manila, Dakar, Los Angeles og så videre. En gang i blant brøt reklamer for populære, men i Norge relativt ukjente produkter som den indiske mango-drikken Frooti og kjeksen Parle-G inn. Det kulturelle perspektivskiftet starter altså med snacks. Over lav ambientmusikk kom den kvinnelige stemmen fra The Mother Ltd med oppdateringer om hvor lenge det var til konsertstart og ulike instruksjoner.

På et tidspunkt fikk vi en reklame for den overtydelige militærteknologiske varianten av Mother-datavaren - o boy, nå kan du krige i drømmene dine! Som noe fra en Black Mirror-episodegenerator. I filmen «Omar Sheriff» er teknologien et fiffig utgangspunkt for fortellingen om Chirag og Magdi som reddes fra skrivesperre og lar seg gjenoppfinne som de grenseløse individene Omar og Sheriff. I konsertversjonen føles den langt mer påklistra - joda, det hele er forseggjort og dynket i synthwave-fargepalletten som går gjennom hele SAS-prosjektet til Karpe. Men introen til konserten, hvor kvinnelige funksjonærer marsjerer taktfast rundt kuben over moody og brumlende bass er et stykke dramaturgi som til syvende og sist ikke har noen konsekvens.

HETT: Flammene går i vers og det store kollektivet på scenen våkner til liv i Oslo Spektrum under «Ibn Adam», midtdelen av trelåterssalven som åpnet Karpes konsert i Oslo Spektrum på lørdag. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
HETT: Flammene går i vers og det store kollektivet på scenen våkner til liv i Oslo Spektrum under «Ibn Adam», midtdelen av trelåterssalven som åpnet Karpes konsert i Oslo Spektrum på lørdag. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

Livlig sandkasse

For så heises kuben opp og lar en stor, kupert scene dekket av sand komme til syne. Der sitter det en haug med mennesker - dansere og musikere - og på en forhøyning står Omar (Magdi) og Sheriff (Chirag), i samme positur som på coveret til årets minialbumet, og spinner langsomt rundt sin egen akse, som i et smykkeskrin. Når «Iboprofen» bryter løs, våkner alt til liv - det mannlige dansecrewet Quickstyle myldrer rundt duoen, sparker opp sand og samler seg i stadig nye begeistrede klynger.

For anledningen er det vante Thomas Kongshavn-ledete bandet til Karpe kledelig utvidet av fiolinist Harpreet Bansal, perkusjonist Sidiki Camara, koraspiller Ibou Cissokho og fløytist Mira Tiruchelvam. Med unntak av sistnevntes frapperende bansuri-fløyte, som ligger og spretter på toppen av lydbildet sammen med vokalene, tar det et godt stykke før disse instrumentalistene får prege det totale lydbildet i noen særlig grad. Men det store, begeistrede kollektivet som romsterer rundt i sandkassen forteller allikevel en historie - om liv, og samhold som må feires mens det kan.

Skulle dette være slutten?

De mest ihuga fansene satte seg i kø utenfor Oslo Spektrum tidlig lørdag morgen, med Alhgrens Biler og forventninger som proviant. Den første generasjonen med Karpe-fans, de som så dem på fritidsklubber og kjøpte «Glasskår EP» med krølla femtilapper, er på sin side på full fart inn i tredveårene nå. Noen av dem har barn, spiser brokkoli og jobber i offentlig sektor. De unge preger gulvet rundt scenen, men det er også feel old yet nok til alle oppe på galleriet i Spektrum - selv om Karpe gjennom årene har forsynt seg grovt av denne uroen og fått tilværelsen på toppen av norsk musikkliv til å fremstå som en kamp mot klokka.

KRANGLER: Den norske dokumentarfilmen «Vegg, vegg, vegg» følger Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid fra Karpe. Video: Erik Treimann / Tommy Gulliksen Vis mer

Utenom gjenåpningene under pandemien, er det vanskelig å komme på en enkelthendelse i norsk kulturliv hvor forventningene er skrudd like høyt som dette. Kanskje må vi kikke over til en håndfull nervepirrende idrettsbegivenheter, eller noen kongelige bryllup. Men ellers? Det ligner ikke på noe annet, og det er selve poenget. Karpe er blitt sin egen målestokk. Det intense ønsket om å bety så mye for så mange, koblet med et himmelropende kunstnerisk og kommersiellt markeringsbehov, hvor det er vanskelig å si hvor det ene starter og det andre slutter, fremstår mer og mer som noe som må få en definitiv og gjennomregissert slutt.

Tanken om at slutten nettopp kunne komme med Spektrum-oppholdet, ble plantet da traileren for konsertserien ble sluppet i 2019. Tekstene på «Omar Sheriff» inneholder lignende antydninger, spørsmål om hva det er verdt, hva det har kostet, hvordan de har råd til det og når nok er nok.

Men de har også skjøvet muligheten for at dette er slutten fra seg på, til dem å være, påfallende eksplisitt vis. Det virker som at noe har skjedd på veien. Ville dette vært slutten om Covid-19 aldri hadde funnet sted? Det kan godt hende ikke en gang Chirag eller Magdi vet svaret nå. Poenget er uansett at responsen på minialbumet og filmen i år har overrasket dem og tydeligvis antydet en vei videre, kanskje forbi ideen om det monumentale og demonstrative.

Like greit, for hvor går man etter dette? Bjerke Travbane? 100 X Spektrum? Og hva skal man gjøre etter at man har realisert sine forrykte «Willy Wonka møter Prince eller var det Richard-Wagner»-aktige planer i kulturhuset Festiviteten i Skien? På et tidspunkt i 2019/20 hadde jeg knapt stusset om jeg hadde lest nyheten «Musikk-Norge i sjokk: Karpe tar over fylkeskommune» i denne avisa.

GREIT FORSØK: Magdi fra Karpe på vei ned i publikum etter et forholdsvis mislykket crowdsurfing-forsøk under låta «Jeg bruker ikke kondom». Foto: Nina Hansen / Dagbladet
GREIT FORSØK: Magdi fra Karpe på vei ned i publikum etter et forholdsvis mislykket crowdsurfing-forsøk under låta «Jeg bruker ikke kondom». Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

Melankoli og glede

Men denne konserten spiller til syvende og sist på helt andre strenger. Det er en opptreden som kretser rundt fortellinger om familie - de tar seg en pause for å hilse til dem underveis, noen av dem har flydd hit fra India for å oppleve dette. Før den rørende og bekjennende balladen «Baraf/Fairuz» hører vi utdrag fra en tekst forfatter og journalist Yohan Shanmugaratnam skrev i respons på den samme låta, om migrantenes melankoli og det unge nordmenn føler de skylder en foreldregenerasjon som forbereder seg på å dø i et annet land enn de ble født i.

Om sinne kjennetegnet prosjektet «Heisann Montebello» og til en viss grad «SAS PLUS/SAS PUSSY», lurer det i det hele tatt en sørgelig grunntone i bakgrunnen av «Omar Sheriff». På scenen, koblet med andre forholdsvis ferske sanger fra Karpe-katalogen, finner de allikevel en varm glede i materialet.

Det er noe lekent og hengivent over dem, du ser det for eksempel i den kokette og teatralske måten Chirag tripper rundt på scenen konserten igjennom - eller det nokså mislykkede forsøket Magdi har langt uti konserten på å crowdsurfe oppå en stor oppblåsbar hai, hvor han fort nok kælver ut i folkemassene og blir løftet tilbake uten varige mén. Et annet øyeblikk midt uti salen, hvor Chirag står ved (og oppå) et piano og fremfører «Sulten 2» og «Spis din syvende sans», hvor publikum står for mesteparten av en hit om å skrote planene sine, har en lignende følelse av noe frigjort.

Flerspråklig allsang

Det er selvsagt også en stramt regissert og påkostet konsert, med pyroteknikk, konfetti, strobelys og krappe overganger - i noen øyeblikk senker metakuben seg og duoen tar tørner med å vandre oppå taket av den. Men den dras hele veien tilbake mot den menneskelige kjernen. Når gjesteartister som Emilie Nicolas, Isah og Jonas Benyoub kommer på scenen, mottas de ikke som store stjerner eller fremmedelementer, men gamle venner som blir med på leken.

Måten de har brakt inn musikken og språkene de har vokst opp med på «Omar Sherrif» er et så åpenbart gjennombrudd for dem at de utstyrte det de hadde laget med den (for dem) nye merkelappen «diaspora-pop». Det pretensiøse ble personlig. Det mye omtalte skiftet, vekk fra å forsøke å oversette og tilrettelegge minoritetserfaringer for majoritetslytteren, fremsto som en raus handling: Både for lytterne som opplevde at deres koder og referanser lå i kjernen av en viktig norsk fortelling, men også blant de som med ett måtte jobbe litt mer for å få med seg alt sammen, som ikke støtte på vidåpne dører lenger, ikke lukkede heller, men noe som sto på gløtt. I Oslo Spektrum kan så godt som alle på ståplass uansett hvert eneste ord, enten det foregår på fransk, gujarati, arabisk eller norsk.

DU OCH JAG: Karpes liveversjon av «Omar Sheriff» starter med Chirag og Magdi i tett omfavnelse, men ender opp i kollektiv utfoldelse. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
DU OCH JAG: Karpes liveversjon av «Omar Sheriff» starter med Chirag og Magdi i tett omfavnelse, men ender opp i kollektiv utfoldelse. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

De store stjerners paranoia

På forhånd har Karpe kalt det hele en varemesse. Duoen er gjerne de første til å slå de mest åpenbare vitsene om valgene de tar. Selvironi eller kontrollbehov - kanskje det ikke kan være det ene uten å være det andre. Denne gjemselen, med eget ambisjonsnivå og meningsinnhold, kjennetegner dem. På sitt beste gjør det dem interessante, mangetydige. Andre ganger fremstår det som helgarderinger.

«Spis din syvende sans» er den eneste låta fra 2012-albumet «Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden», oden eldste låta de gjør denne kvelden. Det er også et svært sparsomt utvalg låter fra 2016-utgivelsen «Heisann Montebello», som på mange måter har definert Karpes posisjon i dag. Der var duoens ubehag med rollene de spilte i norsk offentlighet på sitt mest intense og karikerte. Det hadde en eim av store stjerners paranoia, i den militaristiske konsertkoreografien, i måten duoen bokstavelig talt plasserte seg selv på tiltalebenken i konsertfilmen, i måten den store samtalen de la opp til også handlet om å reforhandle rammene for sin egen karriere.

Posisjonen de befestet gjennom det er nesten uvirkelig. Utgivelsen markerte overgangen fra «vanlige album» til større visuelle og historiefortellende prosjekter. De solgte ut Spektrum tre kvelder, fylte norske kinosaler med konsertfilmen «Adjø Montebello». Og etter å ha løsrevet seg fra rollen som trøstere, plettfrie forbilder og nasjonale muntrasjonråd, var det paradoksalt nok som om de risikerte de å sitte fast i et nytt fluepapir. I et språk som handlet om olympiske prestasjoner, om nivået på det Karpe leverer, en éndimensjonal idé om storhet som ironisk nok føles ganske kjennetegnende for den selvtilfredse nyrike tenkemåten de gikk til frontalangrep mot. Det var mulig å skvette litt av nyhetene om at stort var blitt til enda større, at de hadde kjøpt seg et faktisk kulturhus, at tre ganger Spektrum var blitt til ti.

Det er en lettelse å være i Oslo Spektrum og merke at dette ikke er nok et øyeblikk hvor scenen skal lette fra bakken og vise noe opphøyd, men at den vidløftige regien går i motsatt retning, at den peker ut mot medmusikantene, danserne, den lille og store familien rundt dem.

Nye rom

Store gester kjennetegner Karpe, enten de låter hult eller fylt av mening. Det er vanskelig å komme på noen norske artister som i så stor grad har vært bevisst på betydningen av å entre nye rom som dem. Det går igjen i Magdis surrealistiske visjoner som fylte Festiviteten med forundringskammere og portalopplevelser. Det kjennetegner også Chirags refleksjoner rundt egen klassereise og kulturelle ubehag, den årvåkne statusbevisstheten han entrer nye settinger med. For hvert rom han får innpass i, er det nok en kjøkkenfest, like innafor. Om de har et “politisk prosjekt” tror jeg det er dette - å erobre rommene, å vise andre at det som er ut som vegger av laftet tre og marmor egentlig er porøse kulisser. Det preger historien deres - fra den tidlige fritidsklubbtilknytningen til ambisiøse bortebane-erobringer av indie-publikumet på Øya 2010, fra Oslo Domkirke i 2011 og Rådhusplassen i 2012 og frem til Skien og Spektrum.

SMAKEBIT: Dette er den offisielle traileren for Karpes konsertserie i Spektrum i 2021. Video: Karpe Vis mer

Dokumentaren «Vegg Vegg Vegg», om Skien-prosjektet, dokumenterer hvordan de to anstrenger seg for å lære seg den korrekte uttalen av alle de 100 deltagernes navn, og hvordan det er dette øyeblikket mange av de utvalgte sitter igjen med som det mest rystende. Dét etter en dag med surrealistiske og spinnville opplevelser i ørten forseggjorte og påkosta rom. Alle disse investeringene, månedene og årene med planlegging, og helt innerst er det som om de graver seg frem til en umulig enkel essens - den personlige henvendelsen.

Å lene seg på andre

Slik føles den første konserten i Spektrum-rekka også. Slutten av konserten er et slags coda, hvor Nicolas, Tiruchelvam og Bansal innleder den døgnferske singelen «The Most Beautiful Show in the world right now» med et lite, new age-aktig parti før Chirag legger en rosebukett ned på scenen, røde konfettiblader daler fra takriggen og de fremfører sentimentale «Kenya», hvor publikum i Spektrum mer enn gjør opp for allsangen fra opptredenen på DY Patil Stadium i Mumbai i filmen.

Her kunne det vært slutt, med den sentimentale iscenesettelsen av to bemerkelsesverdige figurer og det de føler de har gitt gjennom musikken. Men så får vi en reprise av «PAF.no», hvor Cissokho og Camara endelig får flitt spillerom, trenger gjennom lydproduksjonen, som har gått fra boomy og ullen til tight i løpet av konserten. De leker seg mens dansekompaniet og kveldens to hovedpersoner, kledt i hvitt, gjør scenen til en bryllupsfest. Igjen er perspektivet flyttet, fra den etter hvert velkjente og velregisserte samtalen om Karpes ambivalens i møte med karrieretopper og samfunnsroller, og inn en annen mer kaotisk og spontan virkelighet.

I et lykkelig og utslitt øyeblikk, før de forlater et kokende Spektrum, ser vi Chirag lene seg hengivent, ikke på sin gamle partner Magdi, men på sangeren Jonas Benyoub, som har preget konserten. Noen ganger hjelper det å ha flere å støtte seg på.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer