Ikke les denne boka!

Dette er boka som alle i Washington bare må lese, het det i Newsweeks anmeldelse da Robert D. Kaplans «The Ends of the Earth» utkom for et drøyt år siden. Nå foreligger den norske oversettelsen. Jeg håper få av våre politikere vil lese den og enda færre ta innholdet for god fisk.

For dette er utvilsomt en bok som vil sementere fordommer og forsterke den økende motviljen mot bistand og utviklingshjelp. De som måtte være i tvil om at det meste av Afrika går til helvete, skal slå følge med journalist Kaplan til Vest-Afrika og Egypt og bli overbevist.

Kaplan har sin base i Atlantic Monthly, et tidsskrift som tidligere var preget av stor takhøyde og intellektuell redelighet. Deler av den drøye 500 siders tykke boka har vært trykt der, og slik blitt obligatorisk lesning for politikere, universitetsfolk og mange som arbeider i utenrikstjenesten i USA og Europa.

Forfatterens grunntese er at den tredje verden generelt og de afrikanske land spesielt vil gå til grunne. Ødeleggelsens drivkrefter vil være økologiske katastrofer, stammekriger, infeksjonssykdommer som får stadig bedre spredningsvilkår, oppløsning av sosiale strukturer og en ukontrollert urbanisering.

Pessimisme

Det er ikke nytt at Afrika sakker akterut i levestandard og økonomisk utvikling, både i forhold til den industrialiserte del av verden og de asiatiske tigre, selv etter at mange av disse har tatt mageplask og må slikke sine sår.

Det er mange år siden generalsekretæren i Organisasjonen av afrikanske stater (OAS), Salim Salimi, sa at om hele Afrika sank i havet, ville det ta uker før dette ble registrert på New York-børsen.

Det er riktig at Afrikas andel av verdens bruttoproduksjon er liten og blir mindre, at byene vokser ukontrollert og uorganisert mens landsbygda avfolkes og omfattende korrupsjon preger de fleste regimer. Men herfra til å avskrive alt håp, som Kaplan gjør, er tross alt et drøyt stykke vei.

Kritiske

Etter de første, nokså panegyriske anmeldelser har også kritikken fra ulike hold mot Kaplans framstilling økt. En rekke Afrika-kjennere har fra ulike ståsteder avvist Kaplans dystre profetier som kunnskapsløse, overflatiske og fullstendig bak mål.

En av disse er sosialantropologen Joseph Opala, forsker ved University College, London. I «Crosslines» Volume 4 tar han særlig for seg Kaplans sentrale kapittel om Sierra Leone. Dette vesle vestafrikanske landet bruker Kaplan som eksempel på at alt håp for Afrika er ute.

Opala gjendriver de fleste av Kaplans påstander og viser at det var landets tradisjonelle institusjoner som tvang militærregimet i kne. Det var sivilbefolkningens mot som gjorde valget til en demokratisk suksess. Det skjedde etter Kaplans besøk i landet, etter at han hadde hevdet at landet ikke hadde noe politisk liv, bare anarki og håpløshet.

De siste ukene har innbyggerne i Sierra Leone feiret at den folkevalgte presidenten, riktignok med betydelig hjelp fra nabostatene, er gjeninnsatt etter at de militære nok en gang forsøkte å overta makten.

Slik har demokratiske krefter seiret i det land hvor politikk ifølge Kaplan ikke eksisterer.