Ruby Rose og «Batwoman»:

Ikke lesbisk nok?

Kritikken mot Ruby Rose viser at filmroller av mange nå blir sett på som talerør for marginaliserte grupper mer enn noe kunstnerisk og oppdiktet

Kommentar

Det så ut som en match som var skapt i en progressiv filmhimmel. Tv-kanalen CW skulle lage en tv-serie om Batwoman, superhelten som er jødisk og åpent lesbisk. Til tittelrollen hyret de Ruby Rose, den like åpent lesbiske modellen og skuespilleren som ble stjerne gjennom «Orange is the New Black» og nå spiller i blockbusteren «Megalodon».

Men backlashet mot Rose kom raskt. I twitterstormene som fulgte ble det klaget over at Rose ikke var jødisk, og at skuespilleren, som beskriver sin kjønnstilhørighet som flytende, ikke var «tilstrekkelig» lesbisk. Emneknaggen #RecastBatwoman ble født og jødiske lesbiske skuespillere foreslått. Ruby Rose selv skal ha reagert på viraken ved å forlate Twitter.

Tidligere i sommer kom også en flom av kritikk mot den heterofile komikeren Jake Whitehall, som hadde takket ja til en homofil i Disneys «Jungle Cruise». Filmstjernen Scarlett Johansson trakk seg nylig fra rollen som en transseksuell mann etter lignende motbør.

Dette er en vending mot et syn på filmroller som talerør, som kanaler marginaliserte grupper kan bruke for å bli synlige, og vekk fra synet på film som diktning og kunst, noe som nettopp skal flytte skuespillere og publikum fra sin egen identitet og over i en annens. Forbindelsen mellom rollen og skuespillerens eget liv er viktigere enn hva slags kunstnerisk visjon som skal settes ut i live.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er det ikke slik at dette med at skuespillere forventes å være noenlunde den samme som den de fremstiller på lerretet, er noe nytt. Det har eksistert i det meste av Hollywoods historie, bare med andre fortegn. George Clooney forventes å være den nonchalante og verdensvante sjarmøren han ofte er på film; glimtet av galskap i Jack Nicholsons øyne blir mer spennende av at det også synes å være der i virkeligheten. Når stjerner har spilt roller som bryter med imaget deres, er bruddet i seg selv et poeng. Charlize Theron og Matthew McConaughey vant begge Oscar for roller der de endret kroppsfasong og væremåte på dramatisk vis; endringer som ble lagt merke til nettopp fordi skuespillerne var etablert som billedskjønne og glamorøse stjerner fra før.

Men da den like billedskjønne Rupert Everett sto frem som homofil, tørket rollene i heterofile kjærlighetshistorier raskt opp. Castingagentene hadde ingen tro på at publikum ville kjøpe en streit romantisk komedie der en de visste var homofil skulle spille forelsket i en kvinne.

Men det er ikke egentlig utvidende å forlange at skuespilleren skal være lik rollen. Det er innsnevrende. Det gjør en gruppetilhørighet til viktigere enn individuelle egenskaper, og en skuespillers evne til å fremstille dem. Det vitner om en mistro til kunstens overbevisningskraft, og til det gunstige ved å gå ut av sine egne sko og over i andres, som kunstner eller tilskuer.

Selvfølgelig kan dette gjøres på smakløse måter. Like selvfølgelig finnes det prosjekter der det vil være en fordel å ha fortrolig nærhet til situasjonen fortellingen handler om. Men det er vanskelig å forlange at det skal være en generell regel. Da er det bedre å gjøre det hele mer åpent; la skuespillere av alle bakgrunner ha adgang til mange forskjellige typer roller. Hopp fra tue til tue. Slik kan verden betraktes fra så mange ståsteder som mulig.