Ikke lett å bo i kollektiv

Men Wu-Tang klarer det på «8 Diagrams».

CD: Som de fleste unge studenter vet, er det ikke lett å bo i kollektiv. Særlig hvis medlemmene har holdt på siden begynnelsen av nittitallet, har enorme egoer, lefler med narkotika og har en forkjærlighet for å lufte skittentøyvasken i hiphop-pressen.

Selv om det nå åtte mann sterke Wu-Tang Clan slo seg opp som en enhet – gjennom den fantastiske, gategrimete og kung fu-fikserte «Enter the Wu-Tang (36 Chambers)» i 1993 – er det ingen tvil om at de senere har vært best hver for seg. Inntil nå.

Kanskje det er fordi solokarrierene hangler, fordi det er seks år siden sist, eller fordi de vil ære avdøde Ol’ Dirty Bastard, men for første gang på herrens mange år er gamlegutta på hugget.

Eller, som Ghostface sier på åpningssporet «Campfire»: «We’re gonna have a ball/might as well pick a testicle».

Vuggende groove

Nå-eller-aldri-vibbene har ligget tungt over albumet, og klansjef og produsent RZA vet at situasjonen krever at de både forsterker og fornyer seg.

Dermed åpner skiva med klassiske Wu-Tang-grep, ninjafilmsamples, den karakteristisk vuggende grooven, film noir-stemninger og tøffe onelinere. På «Get Them Out Ya Way Pa» snor rimene seg rundt en nedlagt basslinje, mens «Gun Will Go» utforsker mulm og mørke ved hjelp av Portisheads karakteristiske orgelsound.

Syrete

Wu-Tang Clan har gitt ut sitt beste album på mange, mange år, mener Dagbladets anmelder. Foto: Playground
Wu-Tang Clan har gitt ut sitt beste album på mange, mange år, mener Dagbladets anmelder. Foto: Playground Vis mer

Men der det kanskje begynner bistert, fortsetter det på mer syrete vis. Uten å miste den tradisjonelle Wu-Tang-sounden, eksperimenterer RZA med psykedeliske gitarer, indiske rytmer og folk.

På «Weak Spot» klimpres det på Ravi Shankar-vis, og det hele kulminerer med det som må være Wu-Tangs drøyeste kommers-/crossover-frieri noensinne. «My Heart Gently Weeps» er organisk, gitarrunkende. Erykah Badu-gjestende og P4-vennlig versjon av George Harrisons Beatles-låt «While My Guitar Gently Weeps». Skamløst, men effektivt.

Ghostface «The Big Doe Rehab»(DefJAm/Universal)

Men kollektivlivet er som sagt ikke konfliktløst. Av klansmennene er det Ghostface Killah som har hatt den mest lukrative karrieren de siste åra, og han var visstnok ikke spesielt fornøyd med at «8 Diagrams» ble sluppet samtidig som hans åttende soloalbum, «The Big Doe Rehab». Med god grunn. Sammenlikningene er uunngåelige.

Der «8 Diagrams» viser fram et Wu-Tang på vei opp i astralsfærene, er Solo-Ghost på stedet hvil. Oppfinnsomheten, desperasjonen og stormannsgalskapen som har preget samarbeidet mellom tekst og produksjon på siste års «The Pretty Toney Album» og «Fishscale», har dabbet av.

Riktignok har Ghostface fortsatt et godt grep om metaforikken, men der rimene hans på «8 Diagrams» klebrer seg fast som borrer, henger de og slenger på «The Big Doe Rehab». Samtidig mangler produksjonen både fokus og magasparkfaktor.

I Ghostfaces tilfelle er det likevel ikke noe å bekymre seg for. Gjennom hele sin karriere har mannen hatt en tendens til å miste fokus – for så å hente seg inn igjen.

Da er det større grunn til å feire at Wu-Tang så absolutt har fått til det Method Man hinter om på åpningssporet: «We’re trying to bring the sexy back/like Timberland and Timberlake». Nemlig.

HER ER RESTEN AV UKAS ANMELDELSER:

Art Brut: «It’s A Bit Complicated»

Komikk over beintøffe riff.

Big Business: «Here Come the Waterworks»

Mursteinrock.

Corb Lund: « Horse Soldier! Horse Soldier!»

Hest er best.

Dunderhonning : «Ka du vente på?»

Svenneprøve til laud og vel så det.

Elias Akselsen: «Vandringsmannens beste»

Sentimentalitet er best når den er ekte.

Frøydis Armand: «Den fyrste song»

Sterk stemme fra uvant side.

Karianne Arntzen Band: «I går kveld»

Pludrete og ikke helt forløst.

Kid Andersen: «The Dreamer»

 Nostalgiske, blå toner.

Les Savy Fav: «Let’s Stay Friends» 

Perspirasjon/inspirasjon.

Municipal Waste: «The Art of Partying»

Nytt gammelt.

Over The Rhine: «The Trumpet Child »

Musikk Tom Waits kan spise til frokost.

Pirate Love: «Death Surf Negro Spirituals EP»

Ypperlig rockkleptomani.

Sally Shapiro: ««Disco Romance»

 «Anorac Christmas» er årets julelåt!

Stars Of The Lid: «And Their Refinement Of The Decline»

Lavmælt, men mektig.

Truls And The Trees: «Ailanthus»

Tro på hypen.