ALBUM: California har alltid lokket til seg eventyrere og ikke minst skuespillere og artister, på 60- og 70-tallet gjerne via motkulturmiljøet i Laurel Canyon, Los Angeles.
«Le Californie»
BigBang
Rock
«Ujevnt fra BigBang.»
Den solrike staten på USAs vestkyst er for mange av oss lyden av band som Beach Boys, Eagles, The Byrds og forfriskende «nykommere» som Haim.
Dragning mot California
BigBang, og særlig frontfigur Øystein Greni, har hatt et nært forhold til den amerikanske vestkysten siden noen år før Greni i 2009 kjøpte et falleferdig hus og seinere etablerte et studio i Echo Park i Los Angeles.
Det har preget flere av BigBangs album, og med en tittel som «Le Californie» prøver de i hvert fall ikke å skjule det denne gang. Albumet er riktignok spilt inn i Oslo, men er inspirert av «The Golden State».
Famler
I 2013 ga trioen ut sitt aller beste album, «The Oslo Bowl» (sekser i denne avisa). Seks år seinere kom «Glory Chord», med et revitalisert BigBang. Nye fire år seinere er de her med studioalbum nummer elleve.
I presseskrivet fleiper trioen med at de fortsatt ikke klarer å bestemme seg for hva slags band de skal være (påpekt av en anmelder da bandet ga ut sitt andre album i 1999). Det er ganske tydelig at de, etter tretti år, fortsatt famler - om ikke i blinde. Samtidig er det et tegn på at trioen ikke har noe ønske om å stagnere.
For: Er det rock eller pop, soul eller R&B? Eller alle fire? «Le Californie» er i hvert fall BigBangs mest eksperimentelle album - og også blant de mer ujevne. Det er ikke uten høydepunkter, men det er for få av dem.
Tilbake med et big bang!
Albumet starter akkurat så mykt og hipt som vi kan tenke oss at Grenis Echo Park kan framstå. «Another Kind of Lonely» er en varm og fin sak med en enkel el-gitar i front som også minner om stilen på Grenis soloalbum «Pop Noir» fra 2017. Det er også litt sånn vi husker ham fra fjorårets «Hver gang vi møtes» på TV 2. På perkusjon, eller snarere «lyder»: Joachim Cooder.
Byrds og Beatles
«Dogtown Boys» er noe helt annet, en heftig, rocka miks av The Byrds og The Beatles, med Grenis Rickenbacker som motor. Her er en gammel kjenning av bandet, Erik Tresselt fra originalbesetningen, inne som låtskriver sammen med Jonas Alaska, Kathryn Williams og Greni. På de to siste albumene har bandlederen samarbeidet med flere låtskrivere, og Williams og Jared Nelson Smith er gjengangere.
«Stressa»
Så langt er alt både vel og velkjent.
Den speisa førstesingelen «Cowboyboots & Speedos», med en tullete tekst om snack'en Cheetos, rocka «Divin' In» (som minner om noe Jack White eller The Black Keys kunne gitt ut) og til dels «Land Cruiser» virker derimot kantete, travle og «stressa» og er ikke like vellykket.
Med slentrende og sommerlige «Home To You» og seinere tilbakelente «Little Wolf» er de tilbake der de bør være - begge med kledelig, gospelinspirert koring. Denne milde stilen kunne vi hatt mer av. Den kler bandet bedre.
Mild bris
«Summercrush» minner om en litt rå utgave av de britiske, California-baserte softrock-pionerene Fleetwood Mac, med Victoria Hillestad på vokal og mye grom gitar.
«She's All Right» er en mild bris fra Stillehavet, om en liten flukt vekk fra gatelysene med kvinnelig selskap, sjøl om han innrømmer: «She's not even my kind of girl».
BigBangs mest fullendte og modne album
Etter nevnte «Little Wolf» kommer mer ulv: Avsluttende «Wolfhouse» er noe for seg sjøl, en lang Tamla Motown-inspirert «trommelåt» a la «The World Is A Drumkit» på «The Oslo Bowl» - også her med gospelfeeling i koret og heftige pianotoner som kommer og går. Når Olsen har fått trommet en stund kommer koret inn og kompletterer albumets kuleste, rareste og mest lekne og interessante låt. For et driv!
For mange «kokker»?
Det er en befriende og fin avslutning på et album det ikke er så lett å forstå seg på, samtidig som det også låter umiskjennelig som BigBang. Jeg ser at albumet har hele fem produsenter, Eivind Helgerød, Thomas Fröberg og de tre i bandet.
Bandet forteller at dette er den første platen de har spilt inn med «god stemning» i studioet. Du kan høre det i starten på noen av låtene. Med så mange «kokker» er det likevel fristende å tenke at det sprikende resultatet kan skyldes at man har vært nødt til å kompromisse underveis. Hva var «planen» her, liksom?
Jeg kalte «The Oslo Bowl» bandets mest fullendte, deres «Exile On Main Street». Sammenliknet med «Oslo-plata» virker «Le Californie» noe ufullendt, men de gode sporene veier opp for de mindre gode.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
