Ikke Liv lenger

Liv Revold har gått bort 68 år gammel, og lenge fikk ikke denne «kunstnernes mor» nyte sitt otium. Det passet heller ikke med noen pensjonistetikett på henne, for hun var - med kunsthistorikeren Steinar Gjessings ord - «evig engasjert».

  • «Kunstnerhustru» står det tidstypisk på klipparkivets konvolutt fra 1963, da Dagbladet presenterte den nye sekretæren i Unge Kunstneres Samfund som snakket for Bølergruppen og smilte mot fotografen med et blomsterbilde av Morten Krohg i hendene. Liv Revold kom til å bli et ankerfeste i UKS. Hun holdt hodet kaldt og hjertet varmt overfor presse og publikum da Willibald Storn laget installasjonen «Coca-Donald-samfunn» av huset i Rådhusgata i 1968, eller da Kjartan Slettemark stjal showet med sine «Nixon-Visions» og Ole Jørgen Lehmanns «lommeakvareller» ble meldt stjålet(?) fra samme sted et par år etter. For ikke å snakke om da resolusjonskverna overtok for grafikkpressa som virkemiddel, og gikk på høygir under UKS-møtene tidlig på 70-tallet.
  • Tituleringen «kunstnerhustru» stemte også, og Liv var gift med maleren Helge Revold. Svigerforeldrenes signaturer, Axel og Irmelin Revold, vitner om at svolværjenta samtidig giftet seg inn i norsk kunstliv. Svigermora var for øvrig sammen med Bjarne Ness den eneste fra Axel Revolds privatskole som kom gjennom nåløyet til Statens kunstakademi da svigerfaren ble utnevnt til professor der. Det var høytid å høre Liv formidle deres minner om lamogutten og kosmopolitten Ness.
  • Da Liv Revold sluttet den strevsomme jobben i Unge Kunstneres Samfund, var det mange som unnet henne tid for seg selv og sine. Likevel varte det ikke lenge før hun ble kalt til en ny kunstens skanse, og da som sekretær i Kunstnernes Hus. At Jubileumsutstillingen for «Huset»i 1980 gikk på skinner, var ikke minst hennes fortjeneste. «Liv var totalt oppofrende,» sa den tids direksjonsformann, maleren Arne Malmedal, om lagspilleren som aldri tenkte på egenprofilering.

Liv Revold øste av seg selv for alle utstillere samt enhver anledning, og bedre kan det vel ikke sies om en lofotoværing. Sjenerøsiteten gikk hånd i hånd med årvåkenheten, og telefonbeskjedene var klare overfor Dagbladet når hun mente at anmeldelsene lot vente på seg. Men aldri med forurettet mine på den egne institusjonens vegne. Påminnelsen gjaldt kunstnerne. «Para todos» - «For alle» - synger brasilianske Chico Buarque på en av sine vakreste plater. Håper Liv hørte den.