Ikke lønnsomt å spare liv

Et dødsfall i trafikken koster 18,6 millioner kroner. I 1999 døde 304 mennesker i trafikken. Det kostet samfunnet 5,65 milliarder kroner. Likevel koster det for mye å bygge bredere veier, mener ekspertene.

SUNDVOLLEN (Dagbladet): I 1998 døde 128 nordmenn i møteulykker på norske veier. Dersom kjøreretningene på en veistrekning er atskilte, reduseres dødsfallene i møteulykker med 50 prosent. Selv om møteulykker er den type ulykker som dreper flest på norske veier, er det ikke lønnsomt å øke veistandarden.

EIDSVOLL HERREDSRETT

valgte å legge ut på landeveien for å gjennomføre avhør med den heroindømte Princ Dobroshi. De sju menneskene i bilen hadde trolig ingen mulighet til å gjøre noe da tilhengeren på den store traileren skar ut i veibanen foran minibussen. Sorenskriver Kjell Halvard Jakobsen fra Eidsvoll, sjåfør Svein Freitag fra Nannestad og den 61 år gamle tiltalte i straffesaken ble drept.

Åstedet ligger i en 60-sone på E16 sør for Sundvollen i Hole kommune. Her blir veien brått smalere og mer svingete. Fra Sollihøgda litt lenger sør går veien i en bred og moderne 90-sone.

I 1998 døde 128 mennesker i 1119 møteulykker. Dette er en av de vanligste ulykkestypene, med meget høy dødsprosent. Av 8864 ulykker var 12,6 prosent av dem med kjøretøy som kom mot hverandre.

Av 352 dødsfall i trafikken i 1998 døde 26 prosent i møteulykker.

Med atskilte kjøreretninger på norske veier ville antallet dødsfall i møteulykker vært redusert med halvparten. Et halvert dødstall ville teoretisk spart Norge for over en milliard kroner i året.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Regnestykket

Transportøkonomisk institutt (TØI) har regnet på lønnsomheten i å lage bedre veistandard. De har sett for seg fire alternativer for å redusere antallet møteulykker.

  • I Norge er det bare 150 kilometer vei som er 13 meter bred eller mer. På disse veiene er det mulig å sette opp et gjerde mellom kjøreretningene, og gi veien to kjørefelter i den ene retning, og et felt den andre.

- Våre beregninger viser at det vil være lønnsomt å sette opp midtdelere og dele kjøreretningene på disse veiene. Det vil koste 100 millioner kroner. Kostnaden ved å ikke gjøre det, er 104,7 millioner, sier forskningsleder Rune Elvik ved TØI.

  • På det resterende veinettet er brorparten under 13 meter bred, og kan ikke deles av midtsperrer. For å kunne separere kjøreretningene må veien bygges bredere. Det er dyrt. For dyrt for veimyndighetene.

- Selv om møteulykkene og dødsfallene ville blitt redusert, er det ikke lønnsomt å bygge bredere veier. Norsk terreng er for krevende til det, sier Elvik.

  • Derfor er det beste alternativet å sette ned fartsgrensene fra 80 til 70 km/t. Med unntak av deler av de mest trafikkerte strekningene, har veimyndighetene sagt nei til dette.
  • For å fungere krever den fjerde løsningen fartsreduksjonen, langt mer politi og fotobokser langs veiene. Det er også dyrt.

Savn, sorg og lidelse

18,6 millioner koster hvert menneskeliv som er tapt i trafikken. 80 prosent av summen er beskrevet som «økonomisk verdsetting av velferdstap ved ulykker». En prislapp på savn og sorg.

For dem som ikke teller menneskeliv i kroner og øre, er ikke fartsgrensereduksjon godt nok.

- Dette regnestykket har en side som ikke lar seg sette opp rasjonelt. Savnet, sorgen og lidelsen trafikkdøden fører med seg har en prislapp som ikke bør måles i penger , sier informasjonssjef Egil Otter i NAF.

- Politikerne og veimyndighetene bør ta utgiften med å bygge bredere veiene på de trafikkerte strekningene. I dag er det så trangt overalt på veiene, at den minste mangel på konsentrasjon fører til at man er over i motsatt kjørefelt, sier Otter.

- VI MENER STORTINGSPOLITIKERE,

særlig flertallet i samferdselskomiteen, i 30 år har sittet og sett på det som skjer på ulykkesstrekningene. De vet at mange vil bli drept hvert eneste år. Politikerne lar være å gjøre bevisste tiltak, og det er grov forsømmelse som tar liv. Nå ser vi regningen for forsømmelsen, sier han.

- Det mest dramatiske er at man vet at folk vil dø på disse veiene. Likevel gjøres det ikke noe. Stortingsflertallet sitter med hendene i fanget. Det er nesten kriminelt, sier Egil Otter.