OM MARKEDET: Bjørnar Moxnes går på podiet. Han skal holde et foredrag om de positive sidene ved markedet. Og han har ikke lov til å si nei. Foto: Scanpix
OM MARKEDET: Bjørnar Moxnes går på podiet. Han skal holde et foredrag om de positive sidene ved markedet. Og han har ikke lov til å si nei. Foto: ScanpixVis mer

Ikke lov til å si «men»

Her er tre enkle regler for min drømmeforedragsserie med norske politikere. Hører dere, Litteraturhuset?

Meninger

Jeg har en drøm. Og den drømmen er en foredragsserie på Litteraturhuset i Oslo, der profilerte politikere får én time hver til rådighet. Reglene er enkle:

1. Temaet skal være noe man har brukt hele sin politiske karriere på å kritisere.

2. Man har kun lov til å vektlegge de positive sidene.

3. Det er ikke lov å si «men».

Se for dere en fullstappet sal. Bjørnar Moxnes går på podiet. Han skal holde et foredrag om markedet. Om tilbud og etterspørsel. Om varenes bytteverdi og nytteverdi. Vise oss eksempler på hvordan et marked kan redusere priser og fordele ressurser mer effektivt. Bjørnar stiller retoriske spørsmål til salen: Hvordan ville tv-tilbudet sett ut om vi ikke hadde sluppet markedet til? Folk nikker. Og ville hundre millioner av afrikanere hatt tilgang til mobiltelefon hvis de hadde tviholdt på sine statlige monopoler, spør Rødt-lederen. Nå er selv de mest hardbarkede sosialistene solgt. Og aller best. Bjørnar Moxnes har ikke lov til å si «men».

Og så vil jeg høre Ketil Solvik-Olsens foredrag om skatt. Om denne grunnleggende samfunnskontrakten. Skatt ansvarliggjør en stat overfor sine borgere, forklarer Solvik-Olsen. Og til gjengjeld forventer borgerne en høy kvalitet på velferdstjenestene. Mens de ivrigste i publikum tar notater, forteller «frepperen» hvordan vår høyt aktede velferdsstat har blitt det den er i dag takket være skattlegging. Om hvordan skatteinntektene har finansiert sykehusene, utdanningen og forskningen som gjør at vi kaller oss en sivilisert nasjon. Ketil har ikke lov å si noe negativt som skatt. Og han kan ikke si «men».

Det ville bli en travel vår. Torbjørn Røe Isaksen foredrar om statlig eierskap. Siv Jensen snakker i en drøy time om hvordan muslimene forvaltet vitenskapsarven fra antikkens Hellas, i en tid da resten av Europa ble styrt av rabiate middelaldermunker. Rasmus Hanssons oljeforedrag «Karboneventyret» blir senere utgitt i bokform. Sveinung Rotevatn forteller engasjert om hvordan det var fagforeningene som inviterte menneskerettighetene inn på arbeidsplassen. Fabian Stang skulle snakket om substans.

Publikum ville ha strømmet til. Restauranten på Litteraturhuset ville oppleve et større gullrush enn det Bjørns gatekjøkken i Lillestrøm gjorde under den store vårflommen i 1995 - da sultne, frivillige sandsekkbærere fra Sivilforsvaret gjorde burgergründeren til millionær på under en måned.

Jeg er ikke i tvil om at det ville ha blitt en suksess. Og så tror jeg det ville ha gjort oss til et klokere folk, med mer ydmyke politikere. Men - jeg har nemlig lov til å si men - jeg er heller ikke i tvil om at det ville blitt vanskeligere for noen politikere enn andre. Torbjørn Røe Isaksen ville nok ha klart seg best. Det føler jeg meg ganske sikker på. Derfor måtte han ha hatt et handikap, sånn for å jevne ut konkurransen. Hans foredrag skulle avholdes med en bærepose oppå hodet. Og oppi den bæreposen skulle det ha vært en levende maurtue. Og Torbjørn skulle hatt polvotter på hendene.

Det var bare det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook