TRENGS IKKE: Vi trenger virkelig ikke Bruce Springsteen for å føle at 22. juli er en viktig dag å markere. 
Foto: Reuters/NTB Scanpix
TRENGS IKKE: Vi trenger virkelig ikke Bruce Springsteen for å føle at 22. juli er en viktig dag å markere. Foto: Reuters/NTB ScanpixVis mer

Ikke mas på Bruce

Det er gøy med Bruce Springsteen - men ropet om ham på 22. juli-markeringen gir en flau smak i munnen.

22. juli handler på alle måter om Norge. Det er et nasjonalt traume, en ulykkelig milepæl i vår historie. Det angår alle nordmenn, i større eller mindre grad. Det har forent oss, minoriteter har gitt uttrykk for at stemningen etterpå har gitt dem en større følelse av inkludering. Noen mener det har splittet oss. At rettssaken, rosetoget, hele prosessen rundt kan føre til en unødig politisk polarisering. Uansett. Det er en norsk diskusjon, som går rett i kjernen på de vanskeligste temaene vi baler med i dag: hva er Norge, hva er norsk identitet - og hvordan skal vi leve sammen i et mangfoldig samfunn.

Selv om omverdenen har vist sterk interesse for 22. juli, er det nokså opplagt at saken ikke angår dem på samme måte som den angår oss. Derfor føles det litt smått, litt provinsielt, at fokuset på å skaffe bruce Springsteen til en minnemarkering for 22. juli har vært så sterkt. Det er hyggelig og til en viss grad smigrende at Bruce Springsteen har vist interesse for saken i intervjuer, og åpnet for å delta på en eller annen måte. Men vi trenger virkelig ikke Springsteen for å føle at 22. juli er en viktig dag å markere. Internasjonal anerkjennelse i denne sammenheng er helt unødvendig. Diagnosene sitter løst om dagen, så det er fristende å hevde at behovet for bekreftelse gjennom et internasjonalt stjernebesøk er et tegn på at vi er ytrestyrt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I går ettermiddag presenterte regjeringen planene for minnemarkeringene 22. juli, hvor en konsert på Rådhusplassen på kvelden vil være et av de hovedelementene. Ironisk nok hørte jeg på Bruce Springsteen på Wimp på veien bort. Men etter at Charlo Halvorsen og Haddy N?jie i NRK på pressekonferansen hadde presentert lista over musikere: deLillos, Marit Larsen, Vinni, Halvdan Sivertsen, Karpe Diem og Mari Boine - og forfattere som skal lese nyskrevne tekster: Karl Ove Knausgård, Åsne Seierstad og Frode Grytten - føltes spørsmålene om Bruce skulle komme, eller andre internasjonale navn, som merkelig reduserende. Hæ?! Ingen internasjonale stjerner?! «Vi har sendt en henvendelse til Springsteens management, selvfølgelig», svarte en presset N?jie. Charlo Halvorsen trådte myndig inn og presiserte: «Vi må tenke litt over hva dette skal være. Dette er ikke en stor pop/rock-konsert. Det er en minnekonsert».

Alle norske journalister som har vært i befatning med Springsteen siden ryktet om hans 22. juli-interesse oppsto, enten de har anmeldt plater, konserter eller gjort intervjuer, har selvsagt sett det som sin plikt å nevne dette. Men nå holder det. Det er ingen grunn til å bøye seg i støvet og kikke forventningsfullt opp. La oss heller samle oss rundt artistene og kunstnerne som har levd midt oppi dette, tenkt på det jevnlig slik som alle oss andre, og som kanskje til og kjenner en ektefølt ære ved delta. Ikke mas på Bruce.