Ikke mer enn OK

NORSK FILM: Større publikum. Profesjonalisert bransje. Stadig mer henrykte omtaler. Av filmer som bare er helt ok. Og det er helt ok!

La oss starte med tallene: Kvantitativt var 2008 et toppår. Vi har aldri hatt flere norske filmer premiereklare i løpet av et kalenderår - tjuetre i tallet med stort og smått. Publikum har også latt seg begeistre, med gode besøk på en rekke titler. Fritt Vilt II, Kautokeino, og ikke minst Max Manus er foregangsfilmer i så måte. Men det at en smal billigproduksjon som Rovdyr ligger på rett under hundre tusen på kino og DVD er akkurat like gledelig. Dette skyldes etter min mening at hele bransjen, fra Giske og kulturpolitikken på toppen ned til gutta på gølvet som drar kabler og koker kaffe, er i ferd med å gjennomprofesjonaliseres. Og vi skal ikke glemme at dette er et kjempefremskritt.

Jeg så forleden Telegrafisten fra 1993. En slags hit fra forrige tiår. Det sier mye. Og er en viktig påminner for alle som er misfornøyde med dagens situasjon. For å konfronteres med det u-landet vi var for bare femten år siden bekrefter hver positive tendens som antydes i avsnittet overfor.


Telegrafisten
fremstår som et produkt laget av mennesker som egentlig ikke aner hva de holder på med. Som har sett et par filmer, og forsøker å lage en selv, litt sånn på lykke og fromme. Skuespill, regi, lyd, klipp - alt (kanskje bortsett fra foto) er i beste fall amatørmessig. Som om noen hadde sett en pianokonsert for første gang og besluttet å bygge et flygel selv, basert på den visuelle opplevelsen. De ville nok kunne lage noe som i det ytre lignet, men straks man satt seg ved tangentene ville bløffen bli avslørt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg er nesten fristet til å kalle Telegrafisten et filmlignende fragment mer enn en egentlig film. Og uansett en indikator på at 2008 i forhold er del av en utvikling i rett vei. I alle fall teknisk sett.

For alt det som står beskrevet her angår bare de tekniske sidene. Viljen til hva mediet skal brukes til, er en annen sak. Den radikale forbedringen angår nesten utelukkende det håndverksmessige. Hvis vi sammenligner vår nasjonale filmindustri med byggebransjen, er det som om vi de siste femten årene har utdannet gode snekkere, rørleggere, maskinførere og elektrikere. Ja kanskje en og annen designer også. Men noen arkitekter har vi ikke utdannet ennå.

Hvis vi går inn på de konkrete titlene fra året som gikk ser man straks noen klare paradokser. De filmene som vil aller mest er de som lykkes minst. Dette gjelder i all hovedsak Lønsj og deUsynlige som skrur opp ambisjonsnivået et par hakk. Og all ære til dem for det. Jeg synes begge filmer bærer kimen til noe viktig i seg.

Desto mer tragisk er det å bevitne den fallitten de spiller i forsøket på å innfri seg selv. De har simpelthen ikke nivået inne enda. Det tekniske sitter, men det hjelper så lite når man ikke har noen som vet hva vi skal bruke våre nye ferdigheter til å si. Vi har bygget fly, men har ingen piloter. Og da blir det ustø flukt og fatale krasj. Jeg skal ikke skrive noen nye anmeldelser av disse to filmene, men kan kort peke på at keitete symbolisme og større behov for inntrengende forklaringer enn evnen til å fremvise er grep som kler kinomediet ekstremt dårlig.

Og dessverre: Jo hardere man prøver, jo mer pretensiøst og vulgært blir resultatet.

Utover disse to er det en serie filmer som lykkes bedre, dessverre mest fordi de ikke prøver på noe som er vanskelig i det hele tatt. Filmer som Fatso, De Gales Hus eller Revejakta ribber seg selv for alt særegent eller nyskapende. Skuffende og smått uforståelig da de alle har originale historier som er vel verdt å fortelle.

Særlig de to førstnevnte, som tematisk stuper rett inn i en kryssild av aktuell samtidsproblematikk. Og skusler vekk muligheten til kontrovers i middelmådige filmer med komi-romantisk klangbunn. Mannen som elsket Yngve var god, traff mange og føltes vesentlig. Men likevel ikke akkurat skoledannende, og jeg kjenner ingen entusiasme over at oppfølgeren allerede er i støpeskjeen.

Ole Giæver tok steget fra kortfilm til litt lengre film med Sommerhuset. Og som en av få med en svært personlig signatur tar han naturligvis med seg sin dialogdrevne, lett slapstick-aktige fortellermåte videre - til et langt mer seriøst tema og svalere modus enn hva tilfellet var i den glimrende Tommy. Og lykkes ikke mer enn sånn halvveis. Men løfterikt er det.

Det samme kan vi si om Kurt blir grusom - som klarte det ingen hadde trodd, nemlig å bli litt tøff i trynet. Den oppleves som konfronterende, rett nok innenfor et ufarlig format. Av de tre blockbusterne er jeg ikke overbegeistret for noen av dem. Helt klart minst for Fritt Vilt II, litt mindre klart mest for Max Manus.

Men igjen: Det er som om gleden over at ingen ting er feil overskygger alle kritiske spørsmål om hvorvidt ting er riktig av den grunn. Dermed nærmer vi oss ufravikelig den delen av artikkelen som har en stygg tendens til å snike seg inn i enhver diskusjon om norsk film. Slik Espen Klouman Høiner gjorde det i denne avisen rett før jul. En generell kritikk som med en litt sarkastisk undertone kan formuleres slik: «Hvor er geniene?» Og som jeg ikke synes er helt betimelig, særlig ikke sett i lys av filmåret 2008. Ingen kan hetses for ikke å være genial. Eller for å forsøke å være det.

SLIK DET SER ut nå blir 2008 året som konsoliderer Norges posisjon som en anstendig filmnasjon. Og med tanke på vår brokete historie, er det slett ikke den verste betegnelsen.

Likevel er dette en tittel vi må bruke med visse forbehold. For det samme begrepet kunne blitt brukt om 2006, året med Sniffer og Reprise og Den brysomme mannen. Saken er bare at det ble etterfulgt av et 2007 som var et helt grusomt år for norsk film, med knapt en eneste brukbar film.

Dermed er det at 2008 kan se ut til å være vårt nye normalnivå, sies å være en verdi i seg selv. Kanskje kommer vi til å ligge her noen år, og kanskje det er helt greit. Kanskje en slik tålmodighet vil betale seg, at små steg i riktig retning er veien å gå. At den eneste måten å lage virkelig bra film på, er å legge sten på sten frem til fundamentet i pyramiden er bredt nok til at denne ene produksjonen vil kunne stå trygt oppreist der oppe - over skylaget, i de tynnere luftlag, og på høyde med det gode fra utlandet.

UANSETT, ALT I ALT vil jeg konkludere med at 2008 var et godt år. Det at de absolutte toppfilmene ikke kom i år heller får vi bare leve med. De aller beste var kanskje ikke fult så skarpe som det hvasseste fra to år tilbake, men jevnt over er helhetsinntrykket bedre. «Norsk film» er ikke lenger en frasering som er ensbetydende med noe vammelt og ulekkert.

Dermed ønsker jeg dere alle et moderat men hjertelig gratulerer med 2008, mens jeg med hjertet i halsen beveger meg inn i 2009. Ting ser jevnt over mer alvorlig ut i år, rent tematisk. Tommy drar til Sundance sammen med Død snø. Den Loe-forfattede Nord er nettopp klar for Berlin, om enn ikke i hovedkonkurransen. Kanskje, kanskje er noe emning.

•Teksten er en kortere utgave av et essay publisert på tidsskriftet Minerva Online, www.minerva.as.