Ikke min ytringsfrihet

«I forholdet mellom pressens frihet og individets personvern kan det virke som pressen langt på vei har overtatt den beskyttelsen som var tiltenkt individet.»

I den begrensede debatt som har vært om Ytringsfrihetskommisjonens anbefalinger, og også i noen av de siste rettsavgjørelser på området, snakkes det i høytidelige vendinger om ytringsfriheten som bærebjelke i vårt demokrati; ytringsfriheten har en prinsipiell egenverdi, den er hellig og ukrenkelig.

Men få stiller de sentrale spørsmålene: Ytringsfrihet for hvem - og på bekostning av hva? Og hvem skal forsvare «den lille mann» mot pressens styrkede ytringsfrihet?

Kommisjonens leder, Francis Sejersted har prisverdig nok gjort hva han kan for å mane til debatt omkring Ytringsfrihetskommisjonens viktige anbefalinger. Så langt ikke med særlig hell. I hvert fall ikke når det gjelder å få de miljøene på banen som vil bli direkte berørt av en liberalisering av Grunnlovens paragraf 100 om ytringsfriheten, eller som burde være interessert i en debatt om menneskerettslige forhold på mer generelt grunnlag. Til første gruppe hører dem som går imot en oppmykning av restriksjonene mot bl.a. pornografi, vold og rasisme. Til den andre _ samfunnsengasjerte mennesker i sin alminnelighet.

Det må uansett være et tankekors for kommisjonen når anbefalingene oppfattes som en gavepakke selv i seriøse pressemiljøer. Og spesielt når erfarne pressefolk uttaler at «kommisjonen tror så rent for godt om oss». Litt spissformulert kan det sies at kommisjonen baserer sine anbefalinger på to sviktende forutsetninger: At mennesket er et tvers igjennom moralsk og opplyst vesen, og at pressen ikke har snev av profittmotiver, utøver beinhard selvjustis og ellers bare er snill.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er heldigvis de folkevalgte som til slutt skal avgjøre ytringsfrihetens kår her i landet, når det gjelder lovens bokstav. Tiden frem til de skal ta stilling til ny paragraf 100 i Grunnloven, kan de bruke til å tenke over de innledende ordene i den mediemeldingen de behandlet i 1993: «Ytringsfridomen gir inga fullmakt til å krenkje den retten den einskilde har til eit freda privatliv.»

For en tidligere menneskerettighetsaktivist er ytringsfriheten den mest fundamentale av de menneskelige rettigheter. Den gjelder universelt og den gjelder betingelsesløst. Den er prinsipielt ukrenkelig, selv om også demokratiske samfunn må sette visse grenser for ytringers virkeområde. Denne holdningen er basert på det begrepsinnhold som vi bl.a. finner i den nylig fremlagte stortingsmeldingen Mennskeverd i sentrum: «Menneskerettighetsbegrepet gjenspeiler den eldgamle forestilling at det eksisterer visse grunnleggende normer som skal beskytte mot vilkårlige overgrep fra myndighetenes side.» Og det var menneskeverdet og individets frihet, sikkerhet og integritet som skulle beskyttes. Det var altså enkeltindividet som hadde behov for beskyttelse, og det var staten man skulle beskyttes mot.

Dette forholdet består fremdeles, men i tillegg har vi fått nye og endrede roller. Vi har en «fjerde statsmakt» _ pressen _ som har det samme overordnede vern for utøvelse av sin viktige samfunnsfunksjon, som tidligere var forbeholdt individet. Og slik skal det være. Men det blir riv ruskende galt når disse samme rettighetene utøves på bekostning av individet. Det er i den forbindelse liten grunn til å være bekymret for velferden til ressurssterke personer eller andre som selv søker offentlighet. De må tåle mer. Men det strider trolig mot de fleste nordmenns rettsoppfatning når hjelpepleier Eva Mai Larsen _ som ikke har vært dømt for noe som helst _ taper erstatningssaken i Høyesterett om mektige TV2s avsløring av hennes identitet. Og selv om Rolf Presthus som ledende politiker var en offentlig person, er det ille å lese hans kones beskrivelser etter hans bortgang: «Kanskje er det på tide å fortelle hvordan det føles å oppleve hvordan den frie og uavhengige pressen vi er så stolte av

på kort tid klarte å bryte ned det mennesket jeg var så glad i.» (G. Ringheim, I pressens vold).

I forholdet mellom pressens frihet og individets personvern kan det virke som pressen langt på vei har overtatt den beskyttelsen som var tiltenkt individet.

Men med den betydelige forskjell at her er det ikke staten pressen trenger rettigheter i forhold til, men deg og meg. I saker hvor pressens ytringsfrihet kommer i konflikt med personvernet opplever vi altså det paradoksale at den tradisjonelle, individuelle ytringsfrihet svekkes _ i ytringsfrihetens navn. Personvernet viker gradvis plass for ytringsfriheten _ pressens ytringsfrihet.

Vi ser klare tendenser i retning av et svekket personvern _ i både det nasjonale og internasjonale rettssystemet _ når det dreier seg om særlig alvorlige saker eller viktige samfunnsspørsmål eller når offentlige personer er involvert: For det første er pressens formidlerfunksjon styrket. Tradisjonelt har pressen som formidler hatt et like stort ansvar som kilden. Etter en dom i fjor høst i favør av Sunnmørsposten, har nå pressen fått et videre spillerom til å formidle meningsytringer. For det andre blir det færre og færre injuriesaker. (Derimot får Pressens Faglige Utvalg stadig fler. Men hvem har hørt om PFU blant folk flest)? Ikke rart injuriesakene blir færre. For hvem orker å gå til søksmål mot pressen (som står for 9 av 10 injuriesaker), når den personlige belastningen er skyhøy og saksomkostningene likeså? Hvem vil utsette seg for dette, når sjansene for å nå frem blir mindre og mindre og erstatningsutbetalingene i de fleste tilfelle er i graverende utakt med den økte

fortjenesten presseorganet kan ha fått på oppslaget? Med mindre man er over normalt utrustet hva gjelder tålmodighet, rettferdighetssans og stahet. Trolig går landets skarpe injurieadvokater rolige tider i møte. De må finne andre jaktmarker.

Den europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har fått økende gjennomslagskraft. Domsavsigelser derfra blir vektlagt mer og mer i Europarådets medlemsstater. Og særlig i norsk Høyesterett. En forklaring er at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon _ som er domstolens juridiske fundament _ nå gjelder som norsk lov.

Norge har bare det siste året fått to dommer mot seg i Strasbourg og begge gjelder ytringsfriheten. (Tromsø-saken og Nilsen & Johnsen-saken). Etter at Menneskerettdomstolen fant at Høyesteretts dom mot Bladet Tromsø var i strid med Europakonvensjonen, skrev Dagbladet dette på lederplass under overskriften «Styrket ytringsfrihet»: «Dommen slår fast at hensynet til selfangernes gode navn og rykte må vike for avisas rett til fri ytring om et viktig samfunnsspørsmål.» Og videre at dommen må føre til at «norske domstoler endrer praksis når de veier hensynet til ytringsfriheten mot den personlige ære». TV2-dommen kan tyde på at det er akkurat det norske domstoler er i ferd med å gjøre, og at de to Høyesterettsdommene som førte til avgjørelser i Norges og Høyesteretts disfavør i Strasbourg, bare må regnes som etterslep. Det kan i et slikt lys være grunn til å hevde at Ytringsfrihetskommisjonen ikke gjør annet enn å legge seg på Menneskerettsdomstolens og - etter hvert

- Høyesteretts standard.

Egentlig har Menneskerettsdomstolen «tatt parti» for lenge siden. Den har slått fast (i Sunday Times-saken i 1979) at i en interessekonflikt mellom pressens ytringsfrihet og personvernet dreier det seg ikke om et valg mellom to likeverdige prinsipper. De to hensynene skal ikke veies mot hverandre. Derimot skal hensynet til pressens ytringsfrihet ha fortrinnsrett.

Pressen har en såkalt watchdog-funksjon i demokratiske samfunn. Den skal ivareta de mindre ressurssterke eller «den lille manns» interesser i forhold til myndigheter og øvrig maktapparat. En viktig og riktig funksjon som i prinsippet skulle gjelde alle samfunnsområder. Men watchdog-rollen har ett viktig unntak: Den gjelder ikke «den lille manns» forhold til pressen. Da blir spørsmålet: Hvem skal ivareta dette når ikke pressen gjør det og når rettsapparatet i økende grad svikter?

Det burde gi etisk bevisste journalister stygge skår i gleden hver gang den styrkede ytringsfriheten de har fått, går på bekostning av «den lille mann». Han som vaktbikkja pressen skulle forsvare.