Ikke én tåre

Ta heller fram tidlig Suede.

CD: Et av nittitallets store låtskriverpar ble til ved at Brett Anderson rykket inn en annonse i NME etter gitarist. Han fikk mer enn han ba om. Brett, en stor fan av Smiths, fant sin Johnny Marr.

De tok navnet Suede etter en Morrissey-single, ble utropt til Englands beste band før de hadde gitt noe som helst, ga ut en vilt bra serie singler fra «The Drowners» i 1992, albumdebuterte i 1993, men alt året etter gikk Butler fra skuta, etter mestersingelen «Stay Together», som handler om hans fars død, og før annenalbumet «Dog Man Star», der han er kreditert på alle låtene, kom på gata.

Svulstig

Og det er her Butler og Anderson tar opp tråden. «Here Come The Tears» legger seg tett opp til «Dog Man Star», men alt det som for elleve år siden jobbet for Suede, jobber nå mot The Tears. Det som da var storslagent, høres nå overlesset ut, det som da var poetisk, høres nå ut som visvas og det som da var seksuelt ladet er nå bare flaut. Selv Anderson, som da hadde en moteskapende lugg, ser nå ut som han har midtskillen til Ole Edvard Antonsen.

Det eneste som er det samme, er Butlers metalliske gitarlyd, Andersons kinnbein og deres felles arroganse. Den gang tok arrogansen form av fantastiske poplåter, nå er det som om de fornekter at tida har gått.

Den har ikke bare gått, den har gått fra dem.

Samme skjorta

«Here Come The Tears» er ikke så dårlig at den gjør skam på deres tidligere materiale, den har en del elegant gitararbeide fra Butler, av og til finner Anderson en bra linje i scrap-boka si og visst er det fint at gamle venner igjen er samlet. I bildene i coveret har Anderson til og med tatt på seg den gamle gamle skjorta med smalt snitt og bred krage.

Men som alle som var vært på bad-taste-party vet: Det betyr ikke det samme å ha på seg det samme nå som i forrige tiår.