MESTRINGSEVNE: Må gjøres håndterbart. Ved å dele dem opp i orker, muligen? Illustrasjon: Hanne "Tegnehanne" Sigbjørnsen, fra boka "Når livet er kjipt"
MESTRINGSEVNE: Må gjøres håndterbart. Ved å dele dem opp i orker, muligen? Illustrasjon: Hanne "Tegnehanne" Sigbjørnsen, fra boka "Når livet er kjipt"Vis mer

Ikke noe ork igjen

Hva gjør du når du rett og slett ikke får til alt?

Meninger

Det er en del av den menneskelige eksistens at alt ikke går på skinner hele tida. Kriser kommer. En banal erkjennelse: Livet er bare sånn. Det må vi finne oss i. Bite tennene sammen. Og stå han av.

Definisjonen på en livskrise er:
«Hendelser som vi må anse som en del av livets påkjenninger, men som på tidspunktet for påkjenningene forbigående overstiger vår mestringsevne
Der har du et ullent begrep: «Mestringsevne». Påkjenningene er større enn mestringsevnen. Målt i hva da? Jeg valgte å kalle måleenheten «orker» da jeg skulle skrive livsmestringsboka «Når livet er kjipt».

Orken, avbildet over, er en måleenhet, litt som gram eller meter, måler hvor mange ressurser du har. Alt fra «hvor mye tid har jeg på en dag» og «har jeg forkjølelse» til mer personlige ting som «gidder jeg dette?». For, når du tenker«nei, det orker jeg ikke» er du tom for ork.

Alle har en begrenset mengde orker hver dag. La oss si at du vanligvis starter dagen med 100 orker. Du bruker en ork eller flere til alle tingene du gjør i løpet av dagen, fra å dusje til å lage middag. På vanlige dager tenker du ikke engang over at du har en begrenset mengde ork. En normal dag for et friskt menneske bruker ikke flere orker enn det vi får utdelt.

Depresjoner, sorg, miste jobben eller andre store og små kriser i livet senker både din daglige kvote med ork, og øker orkekostnad per oppgave. Du våkner om morgenen med 80 orker, og det å lage middag koster sju orker i stedet for to.

I tillegg kommer det kanskje ekstraoppgaver med orkekostnader. Et legebesøk, jobbsøknader eller flytting ut fra eksens leilighet for eksempel. Både færre orker og høyere orkekostnad. Budsjettet går ikke opp.

Det betyr at du må prioritere. Velge. Og, velge vekk. For de aller fleste betyr det at man må velge mellom jobb, hus og egenpleie, og forhold/sosialt liv.

Her er det kritiske. Å velge vekk betyr å velge vekk. Det betyr å senke standarder. Innse at i dag skal jeg gjøre noen mindre ting. Gjøre de tingene jeg gjør med mindre innsats. Helt på ordentlig. Jeg gjentar, fordi dette konseptet er litt vanskelig: Å prioritere betyr å velge vekk.

Hva betyr det rent praktisk? Å velge det viktigste. Du skal dusje, men trenger ikke perfekt eyeliner i dag. Inviter folk hjem heller enn å gå ut. Erstatt treningsprogrammet med kanskje en tjueminutters gåtur?

Jeg får depresjoner innimellom, og innrømmer glatt at ambisjonene om å få støvsugd forsvinner som dugg for sola, og maten kommer fra pose eller glass. Jeg rasjonerer orkene til det viktigste: Dusj, mat, lett trim, snakke med noen og gå på jobb. Om det er riktig ille er jeg i seng før ni. Det er ikke noe nederlag å ikke greie alt. Det er en seier å greie det viktigste. Leiligheten har sett ut som et bomba horehus, og middag var fra Toro, men det er GREIT.

Der har du et ambisjonsnivå, som burde være et mål for mange å ha: «Helt greit liksom». En slags halvveis normaltilstand. Fram til det går over.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook