Ikke noe religiøst svermeri

Geir Gulliksen skriver om barns forhold til døden.

BOK: Det går an å fantasere om hva som skjer med et menneske når det dør, og det går an å lage litteratur om det for barn. Med «Kanskje. Kanskje ikke» føyer Geir Gulliksen seg inn i rekka av forfattere som tar dette vanskelige temaet inn i barnebokverdenen. Han gjør det på en måte som er imøtekommende overfor barns - og andres for den saks skyld - redsel og usikkerhet i forhold til døden.

Men han gjør det også med en tydelig tilbakeholdenhet i forhold til å skjønnmale og idyllisere døden. Ikke noe religiøst svermeri her, nei!

Spøkelser


Pia blir ikke gamle jenta, hun rammes av alvorlig sykdom og dør på sykehuset med mamma, pappa og lillebror Martin hos seg. Akkurat idet hun dør, er det som hun våkner opp igjen. Hun er hjemme i hagen, uten sykehustøy, og med favorittjoggeskoene på beina, dem mamma kastet for lenge siden. Hun er usynlig, et spøkelse, som kan følge med på hva som skjer i familien og delvis gripe inn.

Etter hvert får hun også kontakt med et annet spøkelse, nemlig Helle. De ble kjent på sykehuset, og Helle døde før henne. Sammen må de to gjøre som spøkelser gjerne må, bli sikre på at de kan forlate denne verden for godt med fred i seg selv.

Gripende


Geir Gulliksen debuterer for barn med denne boka. Den har både sterke og svake sider. Deler av boka er gripende og kaller uvegerlig på tårene. Det gjelder særlig de partiene der følelsen av smerte for tap og savn er slik vi kan kjenne den i de levendes verden, både liten og stor. Det Gulliksen også har fått fint til, er å gjøre den dødes omsorg for de levende til noe nært og inderlig. Det han sliter med, er forklaringene om hvordan denne usynligheten fungerer, kall det gjerne rammebetingelser for det å være spøkelse. Han overdriver forklaringsbehovene, teksten gror til og interessen svekkes. Han inviterer til fantasifull flukt, men trekker den samtidig ned med noe tørt og snusfornuftig.

Det er litt overraskende, for Gulliksen demonstrerer jevnt over en klar språklig bevissthet, at han vet hvordan han vil at teksten skal virke. Komposisjonen som helhet er heller ikke denne bokas sterke side, til det virker elementene litt for omtrentlig håndtert, både når det gjelder rekkefølge og omfang. Det sitter igjen et inntrykk av at forfatteren har tatt tak i dette stoffet med en god idé og gjennomført den med en litt for forsiktig og usikker hånd.