Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ikke noe ubetinget ja for Yeasayer denne gangen

Vil videre, men har lagt fra seg sitt beste kort på veien.

BLIKKET RETTET FRAMOVER: Yeasayer er ikke et band som ser seg over skulderen. Foto: Playground.
BLIKKET RETTET FRAMOVER: Yeasayer er ikke et band som ser seg over skulderen. Foto: Playground. Vis mer

ALBUM: Siden debuten i 2007 har Yeasayer markert seg med en gyllen kombinasjon av eksperimentvilje, sjangersprengning og en ofte godt innpakket, men like fullt svært tilstedeværende meloditeft.

Det startet som et mulig trendblaff der de sammen med kollegaer som Gang Gang Dance og Vampire Weekend trakk world music-impulser inn i alternativpopen, men da oppfølgeren «Odd Blood» kom for to år siden, ble det klart at New York-trioen hadde langt mer på lager.

Plata var strammere, mer poppreget, dansbar og langt mer syntetisk i formen, og plasserte seg helt i toppsjiktet av albumutgivelser det året.

Mindre euforisk
Med sin tredje plate fortsetter Yeasayer videre ut i det elektroniske og synthbaserte.

Men der «Odd Blood» var spekket med medrivende, energisprutende høydepunkter som «Ambling Alp», «O.N.E.» og «Rome», tar «Fragrant World» det velkjente lydbildet til et mer behersket og mindre euforisk sted.

I låter som «Devil And The Deed» og «Reagan's Skeleton» ligger de nærmere den småeksperimentelle alternativ-elektropopen til Hot Chip, Ratatat og Metronomy, med enkle, lo-fi-pregede beats og melodier.

Begge spor er sjarmerende og sistnevnte er det nærmeste plata kommer en hit, men Yeasayer lykkes dessverre ikke i å briljere i dette formatet. Det henter rett og slett ikke ut deres beste sider.

Snubler ved målstreken
På «Fragrant World» er det de roligere, dempede låtene som åpningen «Fingers Never Bleed», avsluttende «Glass Of The Microscope», og seigere «Longevity» og «Henrietta» som gjør seg best.

Men sistnevnte peker på noe annet som får «Fragrant World» til å snuble ved målstreken: De eksperimentelle lydbildene og låtstrukturene vi er vant med fra Yeasayer sitter ikke helt som de skal.

I første halvdel drives låta av en basslinje, pumpende, spisse synthakkorder og trommer som veksler mellom vers og refreng, men halvveis uti legger den alt dette bak seg og sklir over i et helt nytt parti - med sine nydelige harmonier og vare synthlag er det til alt overmål det beste albumet har å by på.

Når bestanddelene er såpass strømlinjeformede, hvorfor ikke bygge dem opp som en skikkelig god poplåt, som vi vet de kan?

image: Ikke noe ubetinget ja for Yeasayer denne gangen
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media