MØTTE PRESSEN:  Patrick Modiano (69) møtte pressen etter at han fikk Nobelprisen. Han er kjent for skildringer fra andre verdenskig. Foto: AP / NTB Scanpix
MØTTE PRESSEN: Patrick Modiano (69) møtte pressen etter at han fikk Nobelprisen. Han er kjent for skildringer fra andre verdenskig. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Ikke noen fulltreffer

De Aderton burde valgt noe mer tankevekkende.

Kommentar

Gårsdagens lunsj ble for Patrick Modiano (69) og hans kone Dominique Zerhfuss (63), kjent smykkedesigner, den trolig mest minneverdige i deres 44 årige samliv. Midt i måltidet nådde budskapet fra Stockholm fram til restauranten: Han hadde fått Nobelprisen i litteratur. Peter Englund, Svenska Akademins «ständiga sekreterare» forkynte for all verden at Modiano fikk prisen, som er på rundt åtte millioner kroner, for «kunsten å huske og dermed mane fram de mest ubegripelige livsskjebner og avdekke okkupasjonsåras livsbetingelser».

Modiano fikk fullstendig sjokk, og kona brast i gråt. Så overrasket ble de. Det var de ikke alene om.

De færreste hadde nok ventet at en fransk forfatter skulle få prisen bare seks år etter J.M.G. Le Clezio, som tilhører samme generasjon. Prisen minner en også om den store unnlatelsessynden det var å ikke gi den til Marguerite Duras.

I likhet med Le Clezio fikk Modiano tre tidlige romaner oversatt til norsk, Goncourt-prisvinneren «Gater i mørke» (1979), «Ungdomstid» (1982) og «Søndagene i august» (1988).

Deretter har det vært stille. Alle disse tre synes å være skrevet i forlengelse av den franske nyromanen og den parallelle bølgen i fransk film. Modiano skrev manus til Louis Malles film «Lacombe, Lucien» (1973), som foregikk under den tyske okkupasjonen.

I Frankrike tilhører han kjendiseliten; både han, kona og deres to vakre døtre Marie og Zina blir rett som det er avbildet i den kulørte pressen. Da han giftet seg i 1970, var den kjente forfatteren Raymond Queneau og nobelprisvinneren André Malraux forlovere.

Et av Modianos best kjente verk heter «Dora Bruder» (1997). Der følger han en jødisk skolejente som han leste om i en avis fra 1941. Hun var forsvunnet sporløst. Han gikk deretter opp de få kildene han fant, blant annet en liste over jøder som ble sendt til Auschwitz i 1942. Opplegget er slående likt Espen Søbyes metode i «Kathe - alltid vært i Norge» (2003). Likheten er påpekt av den amerikanske litteraten Susan Rubin Suleiman. Men hun viser også forskjellene; mens Søbye holder seg strengt til kildefunn, skriver Modiano om sitt objekt både dokumenterende og med dikterisk innlevelse.

Dagens verdenslitteratur byr på rik anledning for Svenska Akademin til å signalisere en tendens og en tanke. Uansett om Patrick Modiano er verdt å lese, ville det vært mer spenstig med en pris til en original og fargerik dikter som Haruki Murakami. Men aller mest retningsskapende, provoserende og modig ville det vært å gi prisen til den hviterussiske, dokudramatiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj. Mer eksplosivt, og betydelig mindre kjedelig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook