Utviklingspolitikk:

Ikke «Norge først», takk

Nikolai Astrup kan bli en god borgerlig utviklingsminister. Men da må han prioritere byråkratene og glemme næringslivet, skriver Andreas Økland.

Kommentar

Da Nikolai Astrup møtte DN til portrettintervju for litt siden, glapp det ut av ham at «politikk er for de tålmodige». Han snakket om gjennomslag for saker, men det kunne like gjerne vært om egen regjeringskarriere ordene falt. For Nikolai Astrup har blitt statsråd. Endelig.

Slik har han noe til felles med ministerposter han er satt på. Seineste uka før regjeringen ble utnevnt, markerte 45 organisasjoner ønsket om en egen utviklingsminister foran Stortinget. Håpet er at en egen utviklingsminister vil heve utviklingspolitikken på dagsorden, både i media, i regjeringskonferansene og i stortingssalen.

Med håp kommer også forventninger. Og Astrup får nok å hanskes med. Mer og mer regnes under paraplyen utvikling, med rette.

Der vi før hadde en bistandsminister, er det en stigende erkjennelse av at det er flere sider ved norsk politikk som påvirker utviklingen i de fattigste landene. Utviklingsministerens oppgave blir å se alt dette i sammenheng.

Skal Astrup lykkes som utviklingsminister, er det likevel bruken av bistandsmidlene han må gi mest oppmerksomhet framover. Vi har nemlig ikke særlig tiltro til at bistandspengene brukes effektivt nok.

En SSB-undersøkelse om holdninger til bistand viste nylig at mens nordmenns oppslutning om bistanden er skyhøy og voksende, har troen på bistandens effekt falt dramatisk de siste 12 åra. Skepsisen er heller ikke grunnløs. Selv om norsk bistand nok aldri har virket så effektivt som nå, har forvaltningen av det som fortsatt er den viktigste delen av utviklingspolitikken et stort forbedringspotensial.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Anerkjennelsen av dette, et behov for en ny organisering av hvordan vi deler ut bistandsmidler, strekker seg fra organisasjonene på feltet til forskere og tenketanker. Også regjeringen har signalisert at de ser behovet, både i media og i Jeløy-erklæringen. Det må nå følges opp.

I Civita-notatet «En bedre organisert utviklingspolitikk» peker Øyvind Eggen på hvorfor. Løsningen vi har i dag, hvor både Utenriksdepartementet og Norad har betydelig ansvar for hver sin andel av bistanden, fører til dobbeltarbeid og er verre enn begge ytterpunktene, hvor enten UD eller en alternativ instans som Norad, har ansvaret.

Hvordan en ny organisering bør se ut, er derimot ikke gitt. Det viktigste er ikke å skifte til en bestemt form, men å sikre større uavhengighet fra den resterende utenrikspolitikken, mer kompetanse bak hver avgjørelse og mindre dobbeltarbeid.

Et alternativ er et eget utviklingsdepartement, et annet er å gi Norad eller de ulike fagdepartementene ansvar for bistanden.

Konsekvensene av at faglige råd har stått for svakt og den politiske innblandingen har vært for stor til nå, ser man ikke minst på hvor spredt den er. Nye ministere og regjeringer har ønsket å fremme sine hjertebarn og initiativer.

Selv om nye prosjekter og satsingsområder krever mer kompetanse, både på sak og land, har nye milliarder på bistandsbudsjettet blitt brukt på langt mer enn å bygge videre på etablerte og vellykkede satsinger. Mens de gamle satsingene har blitt værende.

Dette har egentlig krevd et langt større bistandsbyråkrati enn hva vi i Norge har bevilget oss. Både en styrking av byråkratiet og en varig konsentrasjon av bistanden må nå prioriteres.

En annen kilde til svekkelse av bistandens effekt, som det også ofte pekes på, er hvordan vi fra tid til annen bruker utviklingspolitikken som et ledd i fremme norske interesser. Eksempler kan være å gi bistand for å begrense innvandring eller å få i stand returavtaler, men også å fokusere på næringslivets bidrag til utvikling. Selv om det er liten tvil om at et levende og bærekraftig næringsliv er viktig for utvikling, er det ikke gitt at å sikre norske investorer og selskaper er det viktigste i utviklingspolitikken.

Det skulle heller ikke være nødvendig å hekte på norske interesser for å sikre bistandsbudsjettets legitimitet, så lenge bistanden har så høy støtte i folket som nå. Og når bistanden brukes for å fremme norske interesser risikerer man på den andre siden også å skade tilliten, ettersom historiene om ineffektiv bistand blir flere når effektivitet ikke er hovedformålet.

Her blir Astrup nødt til å finne den rette balansegangen, skal han levere som en borgerlig utviklingsminister, og få til mest mulig utvikling for skattebetalernes penger. Han må sette utviklingslandenes interesser først, ikke norske, og prioritere byråkratene, ikke næringslivet. Det blir ikke lett, og vil kreve en statsråd som står opp for eget felt i møte med regjeringens resterende målsettinger.

Astrups mulige fortrinn blir forholdet til KrF på Stortinget. Der vil han trolig kunne hente støtte for både organisasjonsreform og å sette utviklingslands interesser først. Er Astrup tålmodig, kan han ro i land begge deler.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook