Ikke på høyde med de beste

Den andre verdenskrig ble en sivilisatorisk rystelse for Europa. Bearbeidelsen etterpå har foregått ikke bare juridisk og politisk, kunstartene ble også viktige medier for det etterarbeid som skulle til for å gjøre det mulig å gå videre.

I denne prosessen ble en urgammel tradisjon på nytt tatt i bruk, nemlig klagesangen eller trenodien som vi bl.a. kjenner fra Det gamle testamentet. Den store politiske komponisten Krzysztof Penderecki skrev på 50-tallet sin dypt originale og epokegjørende «Trenodi over Hiroshimas ofre». Da hadde den moderne musikkens far, Arnold Schönberg, allerede laget sitt mesterverk «En overlevende fra Warszawa». På det moderne museet i Bonn henger Anselm Kiefers enorme lerret der en utbombet by er malt som et uendelig dødt og øde ørkenlandskap.

Tradisjonen

Det er blant annet i en slik moderne klagesangtradisjon vi bør plassere Gunvor Hofmo. Hennes diktning ble på avgjørende måte preget av krigserfaringen, og i sine beste dikt står hun på høyde med de store europeiske kunstnerne som har prøvd å gi form til krigens sjokk. Ikke bare i hennes mest kjente dikt fra den tidlige fasen, som «Det er ingen hverdag mer», men også i den seinere fasen hører vi samme grunntone, som f.eks. i fortettede linjer som disse:

Ennå er det stumhet

nok til stenen

ennå er det natt nok

til din sorg

De seinere åra har Jan Erik Vold nedlagt et fortjenstfullt arbeid med å gjøre Hofmos tekster tilgjengelige. I 1996 redigerte han hennes «Samlede dikt» og i 1997 kom «Etterlatte dikt». I år kommer «Jeg glemmer ingen». Boka består av 15 Hofmo-tekster, fem akvareller av Ruth Maier og et etterord av Vold. Maier var den jødiske venninnen som ble så avgjørende for Hofmo. Hun ble deportert fra Norge med lasteskipet «Donau» sammen med andre jøder i 1942 og sendt i gasskammer i Auschwitz. Vold forteller historien om vennskapet og deportasjonen i sitt etterord.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vennskapet

Hofmo har i sin diktning omtalt krigen som en opplevelse av at «denne verdens orden forgikk». I «Jeg glemmer ingen» skriver hun bl.a. om sin malende venninne: «Du malte din død/Din død gikk foran deg og skar i tingene.» Kvalitativt er ikke dette tekster som står på høyde med Hofmos diktning slik vi kjenner den fra hennes samlinger. Flere av Maiers akvareller virker komposisjonelt og koloristisk talentfulle, men et par av dem har et meget skisseaktig preg. Materialet ble funnet i en kjellerbod på Ekeberg så seint som i 1999.

Sammenstillingen av tekster og bilder gjør at vi kommer nærmere dette spesielle vennskapet som på sin tragiske måte har hatt så stor betydning for norsk etterkrigslyrikk. Selv om disse Hofmo-tekstene isolert sett ikke er stor lyrikk, fins det derfor gode biografiske og litteraturhistoriske grunner til å lese dem.