Ikke papiravis, ikke nettavis

VG er på en Ipad nær deg. Men vil du betale?

GAMLE NYHETER: VGs morgenutgave for Ipad, med samme, gamle nyhet på oppslagsplass klokka 14:29 som ved lansering klokka 06 i morges. FAKSIMILE FRA VG+
GAMLE NYHETER: VGs morgenutgave for Ipad, med samme, gamle nyhet på oppslagsplass klokka 14:29 som ved lansering klokka 06 i morges. FAKSIMILE FRA VG+Vis mer

Nettets største suksesshistorier er produkter og tjenester som flytter vår digitale verden framover. Google, Itunes, Wikipedia, Spotify, Skype, Facebook, Twitter, Wikileaks, eller for den saks skyld nettavisene på web: Den digitale revolusjonen drives av kreativ innovasjon som lar oss se verden og hverandre på nye måter.

Den nye bølgen av avisutgaver for Ipad hører ikke naturlig med på en slik liste.

IPAD-AVISENE er snarere del av en utvikling der nettbrettet som teknologisk innovasjon forsøkes brukt til å løse et medieindustrielt problem. Mediene ser ut til å nærme seg padda som et nytt ben å stå på i en skrantende medieøkonomi, mer enn som en mulighet til virkelig å flytte den digitale journalistikken framover.

VGs Ipad-avis, VG+, som ble sluppet i morges klokka 06 etter noen uker i kø hos Apple, må nok også sees i dette lyset.

Da skal det først sies at vi har å gjøre med Norges suverent mest forseggjorte Ipad-avis til nå. Der noen av konkurrentenes produkter er en ren fornærmelse mot leseren, Ipad-formatet og den medieteknologiske utviklingen i sin alminnelighet, er VG+ laget av folk som tar plattformen på alvor. Både teknologisk og redaksjonelt er dette en skikkelig satsing.

Hvor salgbart resultatet er, er jeg mer usikker på.

Etter noen gratisuker eller måneder skal VG+ bli abonnementprodukt, i konkurranse med papiraviser og reklamefinansierte webaviser. Sistenevnte kan selvsagt også kan leses på den samme Ipaden. VGs utfordring - avisbransjens utfordring - er at man i en etableringsfase skal selge produktet til den første generasjonen Ipad-brukere, som jo per definisjon er teknologiske innovatører, netthoder og aktive brukere av sosiale medier.

Da er det ikke akkurat et pluss at produktet verken tilbyr de aller siste nyhetene, lenker videre på nettet, eller muligheten til å dele innhold og meninger om journalistikken i sosiale medier.

En del av begrensingene ligger nok i plattformen, snarere enn i VGs produkt. Men at man har valgt bort muligheten for å mate Ipad-utgaven med oppdaterte nyheter fra webavisa, er interessant. VG+ kommer to ganger i døgnet, punktum. Det kan muligens leses som et signal om at man først og fremst ønsker å verve løsalgsskjøpere fra papir over til en digital abonnementsplattform, snarere enn å sluse weblesere over i Ipad-utgaven? I så fall noe å merke seg for konkurrerende medieledere som tror den reklamefinansierte nettavisas tid er over.

PRODUKTET som ble lansert i dag er neppe det endelige. Svakheter vil bli utbedret, nye moduler og tillegstjenester vil komme til. Men det grunnleggende valget ser ut til å være tatt: VG+ er et produkt for dem som vil lese en slags digitalisert, lettere multimedial «papiravis» på Ipad. Noen har tatt regi for deg, og skapt en redaksjonell dramaturgi med begynnelse og slutt, som et alternativ til webavisas mer uoversiktlige form.

Samtidig mister du nettavisas oppdateringer, interaktivitet og sosiale dimensjon.

Det er som kanskje først og fremst savnes i den aller første utgaven, bortsett fra de ferskeste nyhetene, er likevel wow-faktoren - det overraskende, tydelige grepet som får deg til å tenke at greit, på tross av en del mangler er dette et produkt jeg må ha, og er villig til å betale for.

VG+ KOMMER i to utgaver, en morgenutgave med fokus på nyheter og en kveldsutgave med sterkere underholdningspreg. Bak en forside med det redaksjonen ved deadline mente var utgavens viktigste sak - altså ikke den viktigste saken i nyhetsbildet akkurat nå - møtes man av en stabel med nyheter, sortert etter seksjon. Den videre navigasjonen kan være forvirrende for en fersk Ipad-bruker, men er ikke spesielt komplisert.

En knapp i toppfeltet henter fram en egen seksjonsmeny for de som vil gå rett til for eksempel sport eller underholdning. Et horisontalt scrollefelt nederst kan aktiveres for rask oversikt over artiklene i seksjonen. Man navigerer på sedvanlig Ipad-vis med fingrene, horisontalt mellom artikler, og nedover i artikler. Andre vanlige Ipad-funksjoner, som muligheten til å zoome med en knipebevegelse med fingrene, mangler. I stedet har man en knapp for å endre skriftstørrelse.

På artikkelnivå er løsningen svært nøktern og ujålete.

Bildeserier og video krydrer innholdet enkelte steder, men visuelt er VG+ i det store og hele mindre slående enn jeg hadde forventet. Der for eksempel New York Times' Ipad-utgave bruker den tradisjonelle avisforsidas modultankegang til å gi leseren en rask oversikt over mange saker med titler og ingresser, bruker VG+ en mindre oversiktlig kombinasjon av forsideplakat, listevisning og seksjonsmenyer man må hente fram. Der New York Times viderefører en del av papiravisas typografiske og layoutmessige kvalitetselementer, satser VG+ på en enklere stil der artiklene vises på en måte som kan minne om det man får opp når man velger å se en webside i utskriftsvennlig versjon.

Men, som kjent: På nettet er alt i beta. Produkter som dette trenger tid, og må vurderes over tid. Det vet alle som husker hvordan de norske nettavisene så ut i 1996.

VG-eide E24 har spurt flere medieledere hva de mener om VG+. Journalisten-redaktør Helge Øgrim har også anmeldt.

Følg meg på Twitter.com/janomdahl

NØKTERNT: VG+ viser artikler på iPad på en enkel og nøktern måte, uten fancy layoutvirkemidler. FAKIMILE FRA VG+
NØKTERNT: VG+ viser artikler på iPad på en enkel og nøktern måte, uten fancy layoutvirkemidler. FAKIMILE FRA VG+ Vis mer