Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Fødselstall

Ikke rart at fødselstallene stuper

Lave fødselstall tar seg selvsagt ikke godt ut for et land som liker å sole seg i glansen av å være blant de rikeste, tryggeste og mest likestilte. Men kanskje er det nettopp dette som er problemet vårt.

FØDSELSTALLENE SYNKER: Forskerne klør seg i hodet. Statsminister Erna Solberg og politikerne fortviler. Men ser man nærmere på samfunnsmoralen, er ikke det rare at det fødes få barn. Det rare er snarere at det fortsatt fødes så mange, skriver innsenderen. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix
FØDSELSTALLENE SYNKER: Forskerne klør seg i hodet. Statsminister Erna Solberg og politikerne fortviler. Men ser man nærmere på samfunnsmoralen, er ikke det rare at det fødes få barn. Det rare er snarere at det fortsatt fødes så mange, skriver innsenderen. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Fødselstallene synker jevnt og trutt. Forskerne klør seg i hodet. Og politikerne fortviler. Men ser man nærmere på samfunnsmoralen, er ikke det rare at det fødes barn. Det rare er snarere at det fortsatt fødes så mange.

Lave fødselstall tar seg selvsagt ikke godt ut for et land som liker å sole seg i glansen av å være blant de rikeste, tryggeste og mest likestilte. Men kanskje er det nettopp dette som er problemet vårt. Det er jo fint lite her på toppen av Maslows behovspyramide som inspirerer til å velge det rutinelivet foreldrerollen byr på.

Mens det før i tida var kirkens menn som formet våre moralske idealer, er det i dag medier og kommersielle aktører som har overtatt denne oppgaven. Og det moralske idealet som blir formidlet, er et frihetsideal som setter individets selvrealisering høyere enn noe annet.

Selvhjelpslitteraturen oppmuntrer oss til å våge å leve ut våre innerste drømmer. Politikere fra hele fargespekteret ivrer etter å gi oss mer personlig valgfrihet, og kjendiser røper suksessoppskriften; samtlige har gått sine egne veier og tenkt utenfor boksen.

Dette er ikke akkurat en oppfordring til å velge det A4-livet du blir dratt inn i som forelder. Spesielt ikke når dagens foreldre kappes om å fortelle offentligheten hvor lite inspirerende og selvutviklende foreldrerollen er. Det klages støtt over tidsklemme og utbrenthet. Og Peder Kjøs’ siste parterapi i NRK gir oss et grelt innblikk i det uutholdelige livet som småbarnsforeldre.

Likevel rapporterer både ufrivillige og frivillige barnløse om et massivt sosialt press. Merkelig nok. For når vi har brukt de siste 50 åra på å endevende alle andre tradisjoner i favør av individets frihet, er det rart at ikke et liv uten barn i det minste oppfattes som likeverdig.

En annen ting som skurrer, er dagens foreldrerolle. Gitt selvrealiseringsidealet skulle man tro at det krydde av nøkkelbarn som måtte greie seg selv mens foreldrene pleiet karrieren eller var på selvutviklingskurs. Men det kjøres til og fra aktiviteter, lages spektakulære barnebursdager, tilrettelegges og feies for de unge håpefulle.

Hvis det var hensynet til barna som sto i førersetet, ville foreldrene antakelig valgt en roligere livsstil med mer tid til frilek og mindre fokus på prestasjon. Men på den andre siden, hva tjener foreldrene selv på å velge den sikre oppskriften på utmattelse?

Vi mennesker har en lei tendens til å drive med selvsabotering. Har du hatt en deadline, kjenner du nok til fenomenet. Du har noen uker på deg, men venter likevel til kvelden før med å ta fatt på oppgaven. Slik skaffer du deg en unnskyldning dersom det du frykter mest, skulle skje. Blir resultatet dårlig, kan du jo, som forfatter Agnes Ravatn skriver, «fortelje deg sjølv at det var fordi du hadde dårleg tid, og ikkje fordi du ikkje er flink nok».

Der forfatteren engster seg for å få skrevet en god artikkel, bekymrer 30-åringen seg for om han kommer til å bli den han drømmer om å være innen fylte 40. Angsten for ikke å lykkes innen selvrealiseringens deadline, ligger derfor og ulmer i enhver 30-årings bevissthet.

Hvor fristende er det ikke da å flykte inn i prosjektet «familie og barn»? Skulle du mislykkes med selvrealiseringen før midtlivskrisa kommer og tar deg, har du i det minste skaffet deg en unnskyldning du kan leve med uten å rives i stykker av skam. I hvert fall hvis du greier å overbevise deg selv om at foreldrerollen er et 24/7-prosjekt som forhindrer deg fra å realisere drømmene dine. Herav den hyperaktive foreldrerollen.

Men foreldreløgnen vil slå sprekker. Et sveip i sosiale medier, og du blir minnet om alle de vellykkede menneskene som briljerer i det ene eller andre. Da er tiden kommet for å overbevise deg selv om at du i det minste har moralen på din side: Vel har de barnløse både tid og krefter til å dyrke sine lidenskaper, men for et meningsløst liv, da gitt! For ikke å snakke om dem som bevisst har valgt bort barn. For noen egoistiske gratispassasjerer! Hva ville skjedd med velferdsstaten om alle hadde gjort som dem?

Kanskje ikke så merkelig at folk føler seg presset til å få barn likevel.

De siste åra har imidlertid de frivillig barnløse mobilisert til kamp. Og de slår tilbake der det smerter mest for barneforeldrene: midt i angstklumpen de forsøker å rømme fra. For det er ingen ringere enn vinnerne i selvrealiseringens statushierarki som fronter kampen: kunstnere og intellektuelle, som stolt kan fortelle at de ikke behøver noen plan B her i livet.

Ikke nok med det. Dette selvsikre vinnerteamet har også moralen i orden. Å avstå fra å få barn er noe av det mest effektive du kan gjøre for å redde kloden, kan de fortelle oss. Dessuten tok statsministeren feil da hun truet med velferdsstatens undergang om ikke vi får fart på reproduksjonen. En gjennomsnittsnordmann er nemlig en utgiftspost for staten, ifølge SSB.

Fortsetter denne kampen, er det bare et tidsspørsmål før vi stuper mot bunnen av fødselsstatistikken. Innen den tid bør politikerne ta et valg: 1) Enten forsone seg med utviklingen og lage en strategi for hvordan velferdsstaten skal tilpasses en krympende befolkning. Eller 2) kjempe imot. Men da må de ta et oppgjør med dagens selvrealiseringsideal. For på sikt blir det ikke mange barn av «prosjekt meg». Særlig harmoniske foreldre blir det heller ikke.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media