Helgekommentaren: Camara Lundestad Joof

Ikke rart jeg er redd

Vi som har kjent hatet på kroppen, i sparka mot korsryggen, i sigarettsneipene stumpet på huden, vi veit at dette ikke bare er en debatt.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer
Kommentar

Da Dagbladet ringte og spurte om jeg kunne tenke meg å skrive helgekommentarer framover, sa jeg høflig at jeg skulle tenke på det, og la på. Lillesøsteren min var på besøk og mens vi satt og spiste lunsj fortalte jeg henne at det selvsagt var sjukt hyggelig, men at jeg hadde altfor mye å gjøre framover, og at jeg skulle si nei i morgen.

Hun tok en slurk av teen sin mens hun så på meg og sa «Jaha, ja. Ja, hvis det er fordi du har for mye å gjøre så, så er jo det lov. Men er du helt sikker på at du ikke sier nei fordi du er for redd?»

NY i DB: Camara Lundestad Joof er scenekunstner og forfatter - og ny helgespaltist i Dagbladet. Foto: Henning Lillegård
NY i DB: Camara Lundestad Joof er scenekunstner og forfatter - og ny helgespaltist i Dagbladet. Foto: Henning Lillegård Vis mer

I vår ble jeg spurt av en norsk litteraturfestival om jeg kunne tenke meg å sitte i et panel om ytringsfrihet og scenenekt med redaktøren for Resett, Helge Lurås. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke orket. At de samfunnsdebattantene og kunstnerne jeg kjenner som har en hudfarge som ikke fikk hete «Hudfargen» i fargeskrinet på barneskolen, merkbart kan vise til rasistisk hets og kontakt med politiet i etterkant av oppmerksomhet på Resett sine hjemmesider. At noen av dem går med voldsalarm. At noen bor på hemmelig adresse.

Jeg trengte at de forsto hva det var de ba meg om, ved å skulle sette meg i det panelet. Til svar fikk jeg «den er grei» og et smileyfjes. «Vi måtte spørre.» Og jeg husker jeg ble paff og tenkte «de skjønner det virkelig ikke». For klart de måtte spørre. De må alltid bare spørre. Og joda, det er viktig å ta samtalen. Men dette er ikke retoriske øvelser for noen av oss. Vi som har kjent hatet på kroppen, i sparka mot korsryggen, i sigarettsneipene stumpet på huden, vi veit at dette ikke bare er en debatt.

Og det kan virke som at de erfaringene ikke blir tatt på alvor når samtalen igjen, etter enda et høyreekstremt terrorangrep på norsk jord handler om at vi må ta tak i kommentarfeltene, som om det alene er internett som er problemet. For det er ikke kun kommentarfeltene som skremmer vettet av meg.

Det er at de samme folka som skriver i kommentarfeltet plutselig er hun som leser jobbsøknaden din og noterer seg navnet ditt, eller han som har visninga på leiligheten du hadde håpet å leie, eller politimannen som stopper sønnen din på vei hjem fra fotballtrening fordi sykkelen hans er litt for fin, eller legen som skal bestemme om du er frisk nok til å bli deportert ut av landet. Og noen ganger er det de folkevalgte politikerne våre.

Jeg ble banket opp av nynazister da jeg var fjorten. Og mens det kan virke som at majoriteten av nordmenn er sjokkert over at de marsjerer i gatene igjen er det få av oss minoritetsnordmenn som er overraska. Vi visste at de ikke forsvant etter Benjamin, de lot bare håret gro ut. Men det var ikke før søsteren min la handa si på mi og stirra alvorlig på meg at jeg forsto hvor redd jeg har blitt.

At jeg skjønte at jeg har vært det lenge. At jeg automatisk har begynt å takke nei, og ikke bare til våsete invitasjoner. Men til alt. Nei til intervjuer, til panelsamtaler, til TV-opptredener, til faste avisspalter som denne. Jeg har avlyst forestillinger. Allikevel har jeg ikke tatt min egen frykt på alvor. Kanskje fordi jeg har følt at ingen andre har gjort det heller.

Det er ikke det at min stemme, isolert, er så viktig for den offentlige debatten. Men søstera mi minte meg på at hvis en som meg, med privilegier i huet og ræva; som sitter i Rådet for Norsk Kulturråd, som har et forlag som gir meg ut, og kunstnerstipend, om jeg, med alle disse ressursene, begynte å trekke meg fra samfunnsdebatten. Hva skjer da med de som ikke har denne kapitalen? Hvor mange er det som takker nei akkurat nå? Er vi ikke da inne på et gravalvorlig demokratisk problem?

Jeg er heller ikke blind for ironien i at en stor del av jobben min er å rekruttere nye stemmer inn i en offentlighet som jeg har feiga ut fra. Hvordan navigerer vi egentlig grenselandet mellom ytringsfrihet, ytringsplikt og ytringsfrykt? Jeg vet ikke ennå. Så jeg sa ja til Dagbladet, jeg. Og det kan hende at Resett, og Human Rights Service og Document.no og resten av den gjengen er litt som Beetlejuice. Hvis jeg skriver navnene deres tre ganger, så dukker de opp. Klart er jeg fortsatt pisseredd for det. Men jeg er reddere for hva det betyr å trekke seg. Så nå kaster jeg hatten min inn i ringen. Gi meg de beste av dere, og jeg skal gi dere alt.

Halla, folkens, vi kommer til å snakkes fremover.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.