Ikke rett i hullet

Golf må ikke tas på alvor.

BOK: Siden jeg har samme oppfatning av golf som Trygve Hegnar har av kvinnefotball, blir jeg lett irritert når noen skriver med alvor om denne sporten. Selv P.G. Wodehouse sank i aktelse da jeg forsto hans usvikelige golfkjærlighet, men han hadde likevel en humoristisk tilnærming til emnet. Debutanten Eirik Wekre har ikke det. Han har skrevet en roman om byggingen av et luksuriøst golfanlegg, og selv om det er stemplet «thriller» på smussbindet, smitter det nødvendigvis ikke over på brødteksten. Boka hadde nok vært klassifisert riktigere under det mer omfattende begrepet «krim». For handlingen i «Spill uten regler» når ikke de store spenningshøyder, til det får leseren for mye informasjon hele veien. Nå er det ingen regel som sier at man ikke kan skrive en spenningsroman hvor både skurker og helter er kjente størrelser hele veien, men da må man bygge opp og porsjonere ut spenningen deretter. Hvis ikke blir sluttresultatet mer beskrivende enn medrivende. Som for mange andre romaner av denne sorten, er utgangsideen god. Golfproffen John Abel engasjeres for å fronte det store golfprosjektet i Kragerø. Anlegget har møtt mye motstand fra SVs mann i kommunestyret, men han er omkommet på mystisk vis. Dessuten er Abels forgjenger som daglig leder sporløst forsvunnet, og en stor pengesum med ham. Men vår helt aner altså fred og ingen fare, selv om leseren vet at han går inn i et ormebol. Dessuten er hovedinvestoren så slesk at de færreste ville investert en femtilapp i hans prosjekter, men her ruller millionene inn. Jeg ser konturene av en glimrende kriminalkomedie i elementene «Spill uten regler» er satt sammen av: Et halvferdig golfanlegg, en intetanende daglig leder, en uspiselig investor, en farlig motorsykkelgjeng, en innpåsliten journalist og en korrupt politisjef, det er til sammen en gavepakke som er en farse verdig. I stedet har vi fått enda en kriminalroman som langt fra er hole-in-one.