Ikke så mistrøstig likevel?

Historiker Finn Olstad betrakter mellomkrigstida på nytt, med skarpt blikk.

NY NORGESHISTORIE: Idrett vies stor plass i Finn Olstads norgeshistorie. Her er kombinertløper Hans Vinjarengen (20/8-1905 - 1/2-1984) i Holmenkollen i 1938. Foto: NTB SCANPIX
NY NORGESHISTORIE: Idrett vies stor plass i Finn Olstads norgeshistorie. Her er kombinertløper Hans Vinjarengen (20/8-1905 - 1/2-1984) i Holmenkollen i 1938. Foto: NTB SCANPIXVis mer

Hva var det med mellomkrigstida?

Krise på krise, naturligvis, arbeidsløshet og fascisme – elendighet uten ende. Alle som omtaler perioden, hva enten i personlige minner eller som del av større samfunnshistorier, har dvelt ved det mistrøstige i denne nedgangstid.

Men har de tatt feil? Det kan spørres i og med Finn Olstads nye bok. For hans historie om Norge 1905-45 bringer et annet motiv opp.

Bare tittelen bærer bud om dette – «Den store forsoningen». Forsoning i en periode av kaos? Samarbeid og forståelse i ei tid fylt av klassekamp og hat? Ja visst.

Midt i 1930-åra kom vendepunktet i så måte. De stridende parter forsonte seg. Samarbeidet ble knesatt i 1934, som en varig avtale om å holde fred i det store arbeidslivet. Forhistorien til denne avtalen strekker seg naturligvis flere år bakover, forgrent i de enkelte parter. Forsoningsprosessen blir dermed like viktig å forstå som hat-talen og alle konfliktene vi kjenner så godt.

Kjente aktører

Dette motivet, som her får æren av å bestemme hele epoken, materialiserer seg blant kjente aktører - med de gode gamle arbeidskonfliktene og alle fagforeningene i hovedrollen, ja med hele det velkjente batteriet av klassekamper på landsbygda og alle tvangsauksjonene som fulgte.

Det er bare det at i denne boka blir partene sett som rasjonelle aktører. De tenker på seg og sine, og handlet deretter. Konflikten arbeid/kapital og de gedigne motsetningene som trivdes så godt på tunga, er i bunn og grunn urasjonelle for familienes økonomi. Ønsket om samvirke til egen fordel trengte seg på. Endelig, i 1934 kommer så omslaget etter ti år med høyrøstet kamp, mellom storstreiken i 1921 og storlockouten 1931. Når så dette omslaget settes i fokus, så blir faktisk perioden en annen.

Med overbevisende resultat, etter mitt syn. Olstads tilnærming, så vel som hans fortellerstil, gjør tida levende, aktørene interessante. Det er et skarpt øye som nå betrakter alt det velkjente på nytt.

Det går altså mot forsoning. Intellektuelle ideologier forstummer – Mot Dag nevnes ikke – mens arbeiderfamilienes kår og borgersamfunnet rykker fram. Levestandard og stemmerett ses i sammenheng. Kulturen betones i bred mening (finkulturen forsømmes kanskje litt). Idretten vies stor plass, også det sosiale perspektiv. Men særlig vil jeg framheve Olstads behandling av kvinnene. Den urimelige og merkelige undertrykkelsen de i lange perioder utsettes for, tematiseres så levende at jeg tenker at neste bok om tidsrommet 1905-45 må handle om dette – og bli en framstilling av patriarkatets historie, dets vekst og fall. Det ville bli en virkelig fornyelse!

POPULÆR: Wenche Foss som Champagnepiken i 1937. Foto: NTB SCANPIX
POPULÆR: Wenche Foss som Champagnepiken i 1937. Foto: NTB SCANPIX Vis mer

Vending – og så?

Etter vendepunktet i 1934-35 synes jeg Olstads fortelling taper seg noe. Nygaardsvold-årene og særlig okkupasjonstida får en mer vanlig behandling. Arbeiderpartiet fikk Venstres meningers mot, ja vel, det er sagt og vist mange ganger før. Særlig visner 1940-45 ned til de vanlige frase-mønstre. Det er som forfatteren glemmer at han nettopp gjennom forsoningsmotivet har skapt en interessant motsetning mellom klasser, kjønn og interesser i samfunnet, som han ikke greier å håndtere videre. Forskjellene blir jo ikke borte, selv om de enes om å leve sammen! Tenk om Olstad hadde gått nøyere inn på de merkelige bevegelsene sommeren 1940 – her må man ty til hans eldre bøker for å få med detaljene. Og tenk om han hadde forfulgt Martin Tranmæl i Stockholm, eller Einar Gerhardsen i Sachsenhausen litt nøyere, og analysert dem ut fra motiver han alt har etablert. Det kunne gitt en frisk tolking – en sosial, snarere enn en patriotisk.

Når det gjelder ytterfløyene får han nok litt hjelp av Lars Borgersrud, ved å låne ideene om militær-fascismen, som jo tilsier at det ellers nokså hjelpeløse NS-prosjektet fikk en helt uventet sjanse i og med tyskerne. Men den samme ideen demonstrerer også et sosialt ansikt som jeg gjerne skulle sett i sammenheng med de foregående analyser. Hvilke interesser i det norske samfunn var det egentlig som flokket seg om Den norske legion? Nei, krigstida er så visst ikke bare en patriotisk parentes! Hva angår den andre fløy, kommunistenes aktive motstand fra 1941, har den krav på en litt dypere forståelse enn den som framkommer her. Norsk kommunisme er mer interessant enn som en ren irritasjon for Tranmæl-fløyen, hva Lundkommisjonen også viser.

Et samfunn av tillit

Finn Olstad står på andre historikers skuldrer, så klart. Det er henvisninger her til så vel utenrikspolitikkens som helsestellets, militæretatens, skolens og kvinnebevegelsens historier. I mange bind de fleste. Forholdet til den omfattende økonomi-historien tematiseres, mediehistorien også. Leseren kan kjenne seg trygg på at forfatteren er à jour med det siste.

Desto større bragd, da, at han såpass tydelig får fram sitt eget poeng – forsoningen. I det ytre dreier det seg om en serie avtaler mellom de to antagonistene, LOs Halvard Olsen og Arbeidsgiverforeningens Finn Dahl, inngått innenfor rettslige rammer tilbudt av Paal Berg. Men bak denne forsoningen står i grunnen tre atskilte kulturer – hver med sine tradisjoner og skikker: embetsklassen, arbeiderne og det næringsdrivende borgerskap. I tillegg naturligvis bondenæringen.

Vårt konsensus-samfunn («tillits-Norge») er skapt av en forståelse mellom disse svært ulike kulturene. Men forståelsen er ikke eldre enn 80 år. Det burde kanskje skremme oss? Tenk om den falt fra hverandre …