Ikke særlig smart

Anstrengt agentparodi.

Film: Det er laget mange superagentfilmer og kanskje enda flere parodier på slike. Og akkurat da du trodde undersjangeren ble pensjonert med den siste «Austin Powers»-filmen, kommer «Get Smart».

I 1965 var navnet James Bond og sifrene 007 ensbetydende med übercool. Noe stort hippere, kulere og smartere var det vanskelig å finne. Og mer innbringende. Suksesser skaper kopier - og parodier. Samme år fikk komikerne Buck Henry og Mel Brooks i oppgave å utvikle en tv-serie, en parodi basert på agenten med rett til å drepe. «Get Smart» var resultatet, den trakk såpass mange seere at den ble produsert i hele fem år. I 1980 og -89 ble det laget to filmer basert på serien, og nå mente åpenbart pengefolka i Hollywood at tiden var moden for enda en filmversjon. Spør du meg er «overmoden» mer dekkende.

Blaut

For det er det som er problemet med «Get Smart». Den føles gammeldags, stivbeint og lite original. James Bond-parodier har vi sett i over førti år. Steve Carell er en av de aller beste amerikanske komikerne for tida. At den amerikanske utgaven av «The Office» er morsommere enn den britiske, er i hovedsak Carells fortjeneste. At «Get Smart» holder seg flytende må også tilskrives ham, selv om han er farlig nær ved å drukne i actionklisjeer, og en tilsynelatende uendelig flom av litt for gamle og litt for blaute vitser. Kanskje det ikke var så smart å bruke Mel Brooks som kreativ konsulent.

Ikke særlig smart