Ikke sant?

LITTERATUR: Mens norske forfattere i det siste er blitt anklaget for å beskrive sin egen navlelo, kritiseres en del anglosaksiske forfattere for det motsatte: De putter inn lange bibliografier på slutten av romanene sine for å vise at de har gjort grundig forarbeid.Norman Mailers siste roman, «The Castle in the Forest», avsluttes med den sedvanlige takkesiden, der han bukker ærbødig for sin redaktør, forlegger, kone, arkivar, agenter, assistenter - og tysklærer. Men deretter ramser han opp, i alfabetisk rekkefølge, 126 bøker og forfattere som har inspirert ham under skrivingen. Blant annet har «Anna Karenina» og «Paradise Lost» påvirket romanen, som handler om Hitlers barndom.

ANDRE FORFATTERE er mer spesifikke, men er like fullt en del av denne «trenden». Martin Amis\' kommende roman, «House of Meetings» inneholder en liste over seks bøker han har lest underveis og som har påvirket romanen. Charles Frazier, som brukte ni år på å skrive oppfølgeren til brakdebuten «Cold Mountain», har en liste over «videre lesning» bakerst i sin nye roman, mens Michael Crichton lister opp 36 bøker i sin siste utgivelse, i tillegg til avisartikler og nettsider, blant annet en artikkel fra BBC News der det hevdes at naturlige blondiner er utrydningstruet.

HVOR KOMMER den fra, denne viljen til å være etterrettelig? Er det internettets feil - handler det om frykten for å bli avslørt i kopiering og plagiering? Eller er det et resultat av forfengelighet? Selv tror jeg det handler om romanens fallende status. Det er ikke lenger sexy nok for en roman å være ren fiksjon. Forfatterne trenger å pynte seg med sannhet. Det skal liksom være betryggende for leseren å vite at avsenderen ikke er en lat, verdensfjern dyrker av den romantiske forfatterrollen, en tåkefyrste som skriver om eksistensielle uvesentligheter fra sitt eget liv. Nei, forfatteren har satt seg inn i ting .Så hvorfor ikke skrive en faktabok? Kanskje fordi romanen tross alt har en viss status, og fordi det føles godt å slå ut håret og skrive skjønnlitterært. Mye av informasjonen i denne kommentaren er hentet fra en artikkel om samme tema i The New York Times. De subjektive elementene står for undertegnedes regning.