- IKKE SÅ ENKELT: - Kulturminister Anniken Huitfeldt mener de nye store likestillingsutfordringene mest finnes i arbeidslivet. Men fullt så enkelt er det jo ikke, skriver Hege Skjeie. Foto: Ned Alley / NTB scanpix
- IKKE SÅ ENKELT: - Kulturminister Anniken Huitfeldt mener de nye store likestillingsutfordringene mest finnes i arbeidslivet. Men fullt så enkelt er det jo ikke, skriver Hege Skjeie. Foto: Ned Alley / NTB scanpixVis mer

Ikke så enkelt, Huitfeldt

LIKESTILLING: Det er store svakheter ved dagens organisering av likestillingspolitikken.

Anniken Huitfeldt har gjennom Dagbladet invitert til sommerdebatt om organiseringen av likestillingspolitikken. Hun vil selv gjerne flytte samordningsansvaret for denne politikken fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til Arbeidsdepartementet. Grunnen er at Huitfeldt mener de nye store likestillingsutfordringene mest finnes i arbeidslivet. Men fullt så enkelt er det jo ikke.

Alle offentlige myndigheter, og alle arbeidsgivere, har en lovpålagt plikt til stadig å drive målrettet og planmessig arbeid for å fremme likestilling. Stortinget har bestemt at både stat og kommune skal ha plikt til å drive proaktivt arbeid som offentlig myndighet, det vil si i rollen som myndighetsutøvere og tjenesteytere. Alle arbeidsgivere har også plikt til å drive et aktivt likestillingsarbeid innenfor rammen av sine virksomheter. Det samme har organisasjonene i arbeidslivet, både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Slike plikter følger både av likestillingsloven (fra 2002), og av diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (fra 2009).

Disse pliktene angir et viktig utgangspunkt for den vurderingen av offentlig likestillingsarbeid som Likestillingsutvalget har gjennomført i NOU 2011: 18: Struktur for likestilling. Utvalget ble oppnevnt av regjeringen i 2010. Målet for utredningen er å legge grunnlag for en «helhetlig og kunnskapsbasert likestillingspolitikk for framtida» - intet mindre. Høsten 2010 ble vi bedt om å forsere deler av arbeidet, og særskilt vurdere de organisatoriske rammene for likestillingsarbeid i offentlig regi, på lokalt, regionalt og sentralt forvaltningsnivå. Det er dette vi gjør i NOU 2011:18. Som medlem av regjeringen er Huitfeldt selvsagt kjent med denne utredningen.

Regjeringen har altså bedt oss om å se særskilt på strukturen for, og systematikken i, det offentlige likestillingsarbeidet. Hvem har myndighet? Hvem sørger for gjennomføring? Hvordan gjøres det? Med hvilke resultat? Til å framskaffe svar har utvalget fått assistanse fra flere forsknings- og utredningsmiljøer, som har kartlagt ulike sider ved forvaltningen av likestillingspolitikk, i Norge og flere nordiske land. Vi ble også bedt om å utrede tiltak som kan videreutvikle og styrke den offentlige innsatsen. Totalt fremmer vi 18 ulike forslag til reform av likestillingsapparatet.

Utredningen er ikke lystig lesning for dem som er opptatt av gjennomføringsevne. Det er store svakheter ved dagens organisering. Likestillingsarbeid tar ofte form som tids- og saksavgrensede prosjekter. Av og til kommer en større reform - som styrekvoteringen. Andre ganger legges det sten på sten, som i foreldrepengeordningen. Noen steder bygges det fagkompetanse, for eksempel på voldsproblematikk. I noen departementer drives det omfattende likestillingsarbeid. I andre departementer skjer det svært lite. Arbeidsdepartementet, for eksempel, kan absolutt trenge å styrke likestillingskompetansen sin.

Siden midten av 1980-tallet har en såkalt integreringsstrategi ligget til grunn for likestillingsarbeid på det sentrale forvaltningsnivået. Den innebærer kort sagt at likestillingshensyn skal integreres i den løpende virksomheten, av dem som til en hver tid har ansvaret for beslutninger. Integreringsstrategien kombineres med et sektoransvarsprinsipp, som innebærer at hver sektor har like stort ansvar for å drive likestillingsarbeid. Men ingen har fått særskilt myndighet til å sørge for at dette skjer, enn si, med noenlunde samme retning og styrke. Likestillingsdepartementet har i stedet et såkalt samordningsansvar. Overordnet har resultatet blitt en gjennomgående mangel på langsiktighet, systematikk og konsekvens i det offentlige likestillingsarbeidet.

Utvalget har også fått gjennomført en kartlegging av kommunalt og fylkeskommunalt likestillingsarbeid. Den viser ganske enkelt at det er ganske langt mellom de kommunene som driver et aktivt og målrettet likestillingsarbeid. Særlig gjelder det pliktene som offentlige tjenesteytere. Det kan være vanskelig å forstå hva disse pliktene i lovverket egentlig betyr, og hvilke prosesser og tiltak de innebærer. Staten hjelper i liten grad kommunene til å forstå dette bedre. Stortinget har altså vedtatt at det skal drives bredt og aktivt likestillingsarbeid over det ganske land. Men man har ikke avsatt egne ressurser til driften, og ikke lagt vekt på systematisk kompetansebygging i offentlig regi. Det finnes ikke noe landsdekkende veiledningstilbud i praktisk likestillingsarbeid, og tilsynsmyndigheten er i beste fall uklar.

Utvalget anbefaler at aktivitetspliktene i lovverket blir konkretisert, slik at folk kan forstå hva de innebærer. Det gjelder både pliktene for arbeidsgivere, og offentlige myndigheters aktivitetsplikter. Vi anbefaler også at det gjennomføres et tiårig utviklingsprogram for regionalt og lokalt likestillingsarbeid. Programmet må kunne dekke alle diskrimineringsgrunnlag som det er lagt aktivitetsplikter til. Likestillingsdepartementet bør få et klarere overordnet ansvar, og regjeringen bør skaffe seg et fagorgan som kan utvikle kunnskap om, og føre tilsyn med, myndighetspliktene til aktivt likestillingsarbeid. Nærmere bestemt, et direktorat for likestilling med regional forankring - eller altså, regionale kontorer. Dette er en vanlig organisasjonsform for kompetent gjennomføring av politikk. Men den har altså likestillingspolitikken manglet fram til i dag.

Utredningen har vært på omfattende høring. Mange forslag har fått bred støtte. Langt fra alle er likevel enige i alt, og hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden er eksempelvis langt mer positive enn det arbeidsgiversiden er. Ingen av de 105 høringsinstansene som har svart, har hatt anledning til å diskutere Huitfeldts sommerønske om å flytte likestillingsansvaret over i Arbeidsdepartementet. Utvalget har ikke fremmet noe slikt forslag. Vi har ikke sett noen spesiell grunn til det. Likestillingsarbeid er sektorovergripende, og aktivitetsplikten omfatter alle offentlige myndigheter.