EDOUARD LOUIS: Forfatteren av den selvbiografiske romanen «Farvel til Eddy Bellegueule» som skildrer oppbruddet fra et repressivt miljø. Foto: EPA / NTB Scanpix
EDOUARD LOUIS: Forfatteren av den selvbiografiske romanen «Farvel til Eddy Bellegueule» som skildrer oppbruddet fra et repressivt miljø. Foto: EPA / NTB ScanpixVis mer

Ikke så gay på landet

Er du en forræder når du utleverer et miljø som mobber deg?

Kommentar

Kjartan Fløgstad, priset og æret norsk forfatter med en spesiell affinitet for Vestlandet og arbeiderklassen, lanserer ny essaysamling i disse dager. «Etter i saumane» får jevnt over strålende mottakelse, men i ytterkanten av velvilligheten har det oppstått en debatt om homofiles offerrolle. Polemiske Fløgstad har benyttet anledningen til å snakke ned Edouard Louis? selvbiografiske roman «Farvel til Eddy Bellegueule».

Boka er et rått stykke virkelighetsbeskrivelse av oppvekstvilkårene til en gutt med skrullefakter. Åstedet er et lutfattig industristed i Nord-Frankrike, arbeidsløshetens nitriste og brutale sluttsum. Historien om Eddys flukt er ingen romantisk klassereise. Absolutt ingen Billy Elliot-variant om det individuelle talentet som blir holdt tilbake av sin patriarkalske arbeiderklassefamilie, men som etter store konfrontasjoner med kollektivet endelig får lov til å danse. Eddys versjon er blottet for romantisering.

Her er snørr og tårer, hån og vold i et omfang som ikke akkurat er flatterende for omgivelsene. Jeg tror ikke boka er blitt en internasjonal suksess fordi folk liker å meske seg i elendighetsbeskrivelser av «de andre», i dette tilfellet en fransk arbeiderklasse på dunken. Her finnes et annet fokus, en annen type undertrykkelse enn den økonomiske. Her dominerer en klasseløs, maskulin kultur som manifesterer seg som en hard front mot kvinner og svake, særlig homofile menn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lena Lindgren har i en kommentar i Morgenbladet angrepet Kjartan Fløgstad for å «føyse vekk» en homofil 20-årings undertrykkelseserfaring som «demoniserer arbeiderklassen og pleaser det franske borgerskapet». Hun mener at Fløgstad vil «bare elske industriarbeideren, men det er ikke nok». Fløgstad svarer at det finnes viktigere litterære oppgaver «enn å dyrka Edouard Louis i hans forgylte offerrolle». Han er også sur på at forfatteren «reiser verda rundt og gjer seg stor på» sin sosiale bakgrunn.

Lindgren har rett i at Fløgstad mangler en dimensjon i sin samfunnsanalyse. En dimensjon som ganske mange kjenner seg igjen i, uansett klassebakgrunn. Bygdedyret viser seg å være temmelig grenseløst. Her hjemme ble det for eksempel beskrevet i Taran Leifsons masteravhandling i geografi, «Sted, kropp, identitet og seksualitet». Hun dybdeintervjuet homofile unggutter i Norge om oppveksten på landsbygda, og grunntonen i deres opplevelser er ikke vesensforskjellig fra Eddys. Noen ble frosset ut av skolemiljøet, noen ble slått ned.

En sier: «Når jeg tenker tilbake på der mamma bor, er det liksom all bad. Jeg tror aldri jeg har fremhevet det på noen god måte, med mindre jeg virkelig tenker over det, for automaten er bare sånn fysj, æsj, aldri mer, vekk. Og alle de slemme guttene.»

De unge homsene flyktet, ikke nødvendigvis fra en klasse, men fra en repressiv maskulin kultur.