ASYLMARSJEN: Afghanske asylsøkere på vei fra Lillestrøm til Lørenskog, på en av de siste etappene av asylmarsjen langs pilegrimsruta fra Trondheim til Oslo i 2007. Slagordet var «Ikke send oss tilbake til krigen». Foto: Hans O. Torgersen / NTB Scanpix
ASYLMARSJEN: Afghanske asylsøkere på vei fra Lillestrøm til Lørenskog, på en av de siste etappene av asylmarsjen langs pilegrimsruta fra Trondheim til Oslo i 2007. Slagordet var «Ikke send oss tilbake til krigen». Foto: Hans O. Torgersen / NTB ScanpixVis mer

Ikke send afghanerne tilbake til krigen

Afghanske asylsøkere havner i skyggen av den syriske flyktningkrisa.

Meninger

I nabolaget mitt på Tøyen ønsker vi flyktningene velkommen. I en drøy måned nå har frivillige stått på døgnet rundt. Jeg går natteravn i området og har sett den fine stemningen og de sterke båndene som oppstår mellom nyankomne flyktninger og ildsjelene som tar imot dem.

Det er Norge på sitt beste: dugnadsånd, solidaritet og gjestfrihet.

Våren og sommeren 2007 var jeg tett på et liknende folkelige engasjement. 43 afghanere med endelig avslag på asylsøknadene sine gikk Asylmarsjen - pilegrimsruten fra Trondheim til Oslo - under slagordet «Ikke send oss tilbake til krigen». Underveis møtte de mer enn tusen nordmenn som ønsket dem velkommen.

De ble møtt med vafler, ullsokker, åpne forsamlingshus og kirker. Folk sympatiserte med bønnen deres om å få bli. Mange kjente også på et visst ansvar. Norge og Natos engasjement i Afghanistan bidro ikke til den tryggheten og stabiliteten folket der trengte.

Flyktningdagen 20. juni 2007, ble det holdt et solidaritetsmøte for afghanerne foran Stortinget. Da flyktningdag ble flyktningnatt, kom politiet og arresterte dem. 21 ble ført til asylfengselet på Trandum og siden tvangsreturnert til Afghanistan. De andre 22, fikk bli.

Hva skjedde etterpå? Siden 2007 har jeg pleid kontakt med 27 av afghanerne som gikk Asylmarsjen. De har hjulpet meg å skaffe informasjon om ytterligere 11 av dem. For dem som fikk være i Norge, ble Asylmarsjen starten på en vellykket integreringsprosess. For dem som ble tvangsreturnert, ble det starten på en ny og lang flukt. Fire av dem er papirløse i Norge. Sju har sterkt begrensede rettigheter i andre land. Fem har jeg ingen sikker informasjon om. Jeg har vært i Afghanistan og forsøkt å oppspore dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Trolig er de på flukt et sted i verden. Ingen av de returnerte asylsøkerne jeg traff i Kabul ville noe annet enn å reise igjen. Det er forståelig.

Etter at det internasjonale oppdraget ble avsluttet i 2014, har situasjonen på bakken gått fra vondt til verre. Taliban er på frammarsj. Nylig tok de over Kunduz-provinsen og USA svarte med å bombe sykehuset drevet av Leger uten grenser. Faryab - der norske soldater var utstasjonert - ble regnet som en av de tryggeste provinsene. Nå er den en av de farligste. I år har mer enn 5000 sivile afghanere blitt drept og nærmere en million er nå på flukt i sitt eget land. 2015 ligger an til å bli det blodigste året siden 2001.

Tirsdag 6. oktober appellerte FNs høykommissær for flyktninger, Ántonio Guterres, til verdenssamfunnet om å rette oppmerksomheten mot afghanske flyktninger, som nå har havnet fullstendig i skyggen av den syriske flyktningkrisa. På et høynivåmøte i Genève, hvor statssekretær Jøran Kallmyr (Frp) representerte Norge, sa Guterres at den afghanske flyktningsituasjonen er den mest omfattende FN noen gang har måttet håndtere, fordi den har vart i over 35 år. Fram til 2014 utgjorde afghanere den største flyktningbefolkningen under FN-mandat.

I dag befinner det seg fortsatt 2,5 millioner registrerte og to millioner uregistrerte flyktninger i nabolandene Iran og Pakistan. I fjor søkte 43.000 afghanere om asyl i Europa. En liten gruppe på 579 kom hit til Norge. I år vil det antallet mangedobles. Flertallet av dem er unge gutter som flykter fra tvangsrekruttering til opprørsgrupper.

Da de 43 afghanerne som gikk Asylmarsjen kom til Norge i 2003 og 2004, var også de unge gutter og menn. Fire av dem hadde stridserfaring, mange hadde flyktet fra tvangsrekruttering.

En av dem var Shafiq Akbari fra provinsen Wardak, som fortalte meg at Taliban hadde tvunget ham til å jobbe for seg. Siden har han fortalt hvordan Taliban tok ham på nytt, slo og sparket ham etter at han ble tvangsreturnert.

Taliban visste at han hadde vært i Norge og mistenkte ham for å være spion. I desember 2013, fikk Akbari til slutt oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i Italia, etter å ha levd som papirløs i både Norge og Sverige. Det følger få rettigheter med en slik tillatelse og han er henvist til et svart arbeidsmarked på siden av samfunnet.

Anders Anundsen har satt rekord i tvangsreturer fra Norge til Afghanistan. 438 ble returnert i 2014.

Mange av dem var barn. Politiets utlendingsenhet gjorde en kraftinnsats for å få opp måltallene i september samtidig som antall internflyktninger eksploderte i Afghanistan. Fortsatt returneres to personer i uka til et overfylt og stadig farligere Kabul.

Hvor mange av de afghanerne som registrerer seg som asylsøkere i mitt nabolag på Tøyen vil vi få anledning til å bli kjent med? Kan vi få ta dem imot, eller skal de sendes tilbake til krig og ny flukt?

Jeg mener vi må hjelpe flyktningene der de er. Nå er de her hos oss. Regjeringens strategi med fortsatt satsing på tvangsretur, løser ikke flyktningkrisa. Den bidrar til å forsterke den.

De som blir returnert til Afghanistan vil legge ut på flukt igjen. Mange av dem vil komme tilbake igjen til oss. La oss ønske dem velkommen.

• Åse Brandvold er journalist i avisa Klassekampen og forfatter av boka «En flukt som aldri tar slutt. 43 afghanske asylhistorier.»

BOK: Åse Brandvold har skrevet boka «En flukt som aldri tar slutt. 43 afghanske asylhistorier.». Foto: Eivind Volder Rutle / Forlaget Manifest
BOK: Åse Brandvold har skrevet boka «En flukt som aldri tar slutt. 43 afghanske asylhistorier.». Foto: Eivind Volder Rutle / Forlaget Manifest Vis mer