BLIND DATE: I dramaserien «En natt» spiller Anders Baasmo Christiansen og MyAnna Buring et par som er på blind date på Grünerløkka. Video: NRK Vis mer

Ikke siden «Skam» har dialogen i en norsk serie virket så ekte

Svart romantikk og smittende Oslo-kjærlighet.

En svart, men romantisk feelgood-serie, som midtveis holder på å ta fra deg troa på kjærligheten. Kristopher Schau og Øystein Karlsens nye serie «En natt» er full av motsetninger.

En natt

4 1 6
2. februar
Beskrivelse:

Dramaserie

Kanal:

NRK TV (hele sesongen legges ut i appen)

«Svart romantikk.»
Se alle anmeldelser

Men egentlig er konseptet superenkelt: To voksne mennesker møtes til en blind date på Grünerløkka i Oslo. Elizabeth (MyAnna Buring) og Jonas (Anders Baasmo Christiansen) vet ingenting om hverandre, men hans kompis er broren til hennes bestevenninne, og de mente de burde møtes. I løpet av ti halvtimeslange episoder følger vi dem gjennom kvelden, fra den første famlende, klamme bli kjent-praten, til noe dypere og mer eksistensielt, etter hvert som mørket senker seg - både visuelt og tematisk.

Absurd virkelighet

Ti episoder på én date høres mye ut, men her følger vi dem skritt for skritt, nesten i real time. Litt som i thrillerseriekonseptet «24», men enda mer som i «Før solnedgang» (1995) og de to påfølgende romantiske pratefilmene med Ethan Hawke og Julie Delpy, som vandrer rundt i europeiske storbyer, mens de snakker og snakker og snakker.

Konseptet er altså langt fra nytt. Men Schau og Karlsen tilfører selvsagt sine egne ingredienser. Den svarte humoren, for eksempel. Jonas og Elizabeth kommer over mye rart på sin vandring gjennom Grünerløkka, og etter hvert Bjørvika og Gamlebyen. Noe er i overkant slapstick, som den digre, overkåte hunden som overfaller Jonas. Men mye er bare skeive, små øyeblikk som er absurde og virkelighetsnære på samme tid (for virkeligheten er av og til absurd, er den ikke?).

Enkelte tilfeldige møter er kanskje litt vel tilfeldige – typisk at hun skulle møte eksen akkurat der, akkurat da? Men slik drives handlingen framover, og etter hvert kommer det fram at både Jonas og Elizabeth bærer på ting som gjør møtet dem imellom ekstra komplisert. Skikkelig komplisert. Ingen av dem har den helt store troen på kjærligheten, og med god grunn.

Ekte dialog

Det kan bli mye om og men, og selv om det faktisk er noen skikkelig actionfylte sekvenser underveis, og hver episode ender med en slags cliffhanger, er ikke dette serien for de mest utålmodige seerne. Det er en grunn til at serier flest er mye strammere klippet. Når all småprat skal med, blir resultatet mer virkelighetsnært. Men også langdrygt i perioder, for slik er virkeligheten.

Det krever sin skuespiller å gjøre en slik historie interessant, og særlig svenske MyAnna Buring, kjent både fra Schau og Karlsens «Dag» og fra periodedramaet «Downton Abbey», gjør en formidabel innsats. Det er imponerende hvor mye hun klarer å fortelle via små bevegelser og ansiktsmimikk. Og slapsticken til tross - ikke siden «Skam» har dialogen i en norsk tv-serie virket så ekte som i denne seriens beste partier. Da får vi se mellom fingrene på mindre troverdige elementer, som hvor mange alkoholenheter det er mulig å innta uten å virke det minste påvirket, og hvor usannsynlig god plass og korte køer det plutselig har blitt på noen av Oslos mest populære utesteder.

Oslo-serie

For i likhet med «Skam», er også dette en skikkelig Oslo-serie. Grünerløkka-landemerker som barene Aku Aku og Bar Boca, Nighthawk Diner, Kuba-parken og Akerselva er sterkt til stede, sammen med mindre kjente kriker og småhemmelige perler av noen kroker. «Den byen her, den er i ferd med å bli ganske fin, altså», sier Jonas, og det kan virke som om serieskaperne har villet vise nettopp det. Du kan få lyst til å legge ut på vandring selv, etter å ha sett denne serien.

Etter hvert blir historien om natta til Elizabeth og Jonas ganske fin også, og før sola står opp over Oslo, begynner du å forstå hvorfor de kaller det en feelgood-serie.